Intervju med en tysk soldat

Rudolf Popp
Rudolf Popp var tysk soldat i Norge under store deler av andre verdenskrig. Her ser vi Popp hjemme på terrassen i Emden i april 20013 mens han viser fram bildet av seg selv som tysk soldat.

I de fem krigsårene, 1940-1945, oppholdt det seg rundt 350.000 tyske soldater i Norge, hvorav ca. en prosent av dem var stasjonert på Haugalandet. Noen av soldatene var lenge i Norge, mens andre var her i en kort periode. Da jeg arbeidet med boken om 1940-tallet og andre verdenskrig, slo det meg hvor lite stoff det fantes om hvordan livet artet seg for de mange tyske soldatene som oppholdt seg i Norge

Ettersom Emden er den tyske vennskapsbyen til Haugesund, tok jeg kontakt med en journalist i Emder Zeitung og spurte om de kunne etterlyse personer som hadde vært soldater på Haugalandet under andre verdenskrig. Til alt hell fikk avisen svar fra en mann i Emden som het Rudolf Popp. Jeg var hjertelig velkommen til å komme på besøk til herr Popp. I april 2013 dro jeg derfor ned til Emden og fikk møte en 89 år gammel mann med både god hukommelse og fortellerevne. La meg understreke at dette var en mann som ikke skrøt av sitt soldatliv; tvert imot. Som de alle fleste unge tyske menn ble også Rudolf Popp tvunget ut i en krig som var startet av Adolf Hitler. Opposisjonelle ble internert – desertører/militærnektere skutt.

Rudolf Popp hadde akkurat fylt 18 år da han våren 1942 ble innkalt til militærtjeneste. Popp var født og oppvokst ved havnebyen Emden og arbeidet som tømmermannslærling ved krigens utbrudd. Da han ble innkalt til krigstjeneste, visste han verken hvor han skulle eller hvilken type tjeneneste han skulle inn i.

– Ingen av dem som ble innkalt visste hvor de skulle. Hvilken tjeneste vi ble satt til var ofte avhengig av yrkesbakgrunn. Som tømmermann havnet jeg i pionertroppen (ingeniørtroppen). Etter en kort opplæring ved en militærforlegning i Hamburg, ble jeg og min tropp (1. pionerkompani i 269. infanteridivisjon) sendt med tog til Århus. Fremdeles ante vi ikke hvor vi skulle. Det alle fryktet var å bli sendt til Østfronten. Selv om Tyskland på det tidspunktet var på fremmarsj, visste alle at det å bli sendt til Østfronten var en farlig krigstjeneste. Vi pustet derfor alle lettet ut da vi ble satt om bord i troppeflytningsskipet ”Monte Rosa” med kurs mot Oslo. Vi var i Oslo i en uke før vi ble sendt med tog til Bergen. Det vil si; vi måtte gå av toget på Voss og deretter marsjere til Nesttun.

Rudolf Popp var i Bergen fram til februar 1943. I løpet av oppholdet i Bergen fikk han videre opplæring. Pionertroppenes fremste oppgaver var å bygge bunkerser, skytterstillinger samt legge ut minefelt og eksplosiver med tanke på en eventuell invasjon fra de allierte. I februar 1943 ble troppen hans sendt til Kopervik. Her ble det opphold både i Kopervik og Åkra før troppen hans fikk et oppdrag av lengre varighet på Visnes.

Rudolf Popp i full soldatuniform
Her ser vi Rudolf Popp i tysk uniform under andre verdenskrig.

Koppergruven på Visnes var av strategisk stor betydning, og her var det under hele krigen stasjonert et infanterikompani som skulle beskytte gruvene og sørge for at produksjonen gikk som normalt. På Visnes fikk Popp og hans tropp i oppgave å bygge bunkerser og skytterstillinger. Bedehuset på Visnes var rekvirert av tyskerne og der både spiste og bodde soldatene.

Høsten 1943 ble troppen sendt til Haugesund. I en periode på ni måneder bodde de i brakker som ble satt opp i nærheten av det nye sykehuset. Ingeniørtroppen sørget selv for byggingen av brakkene. Senere under oppholdet i Haugesund ble troppen forflyttet til en forlegning nær Eivindsvatnet.

Med Haugesund som base ble Popp sendt rundt omkring på Haugalandet hvor han og hans tropp var ansvarlig for å bygge konstruksjoner som skulle hindre, eller i det minste sinke, de allierte hvis det ble invasjon. I Haugesund ble det blant annet bygget de såkalte ”Hitlertennene”; store betongklosser ved alle innfartsveiene. Hans pionertropp var også ansvarlig for å plassere ferdiglagede sprengkamre på 80 x 80 centimeter som ble plassert på strategiske steder på Risøybroen og Hasseløybroen. Hvis det hadde blitt en invasjon, ville begge broene blitt sprengt.

Popp fikk også et opphold i Fjæra i Åkrafjorden hvor han og hans tropp sørget for å bygge sprengkamre og depoter med sprenglegemer langs bruer og tunneler ved den nye Åkrafjordveien. I tilfelle en engelsk invasjon ville den nye veianlegget som tyskerne hadde fått bygget, bli sprengt bit for bit.

Oppholdet i Fjæra er noe av det han husker best. Naturen med de bratte fjellene, fossene og den lange fjorden gjorde dypt inntrykk. Sist, men ikke minst var folkene hyggelige.

– I byer og tettsteder merket vi folks negative holdning til oss. Vi var ikke velkomne, og det forstår jeg godt. Hvis vi spurte en haugesunder om et aller annet, trakk han som regel på skuldrene og gjorde som han ikke forstod. Hvis vi ville ha hjelp til noe, måtte vi alltid fram med sigarettpakken. Et par sigaretter fikk som regel tungen på gli. Ute på landsbygda derimot ble vi møtt med et vennlig sinn. Under vårt opphold i Fjæra fikk vi blant annet låne robåter fra lokalbefolkningen slik at vi på fine kvelder kunne dra ut på fjorden for å fiske.

– Fisket dere fordi dere trengte mat?

– Som soldater fikk vi nok mat, men kosten var ensidig. Den fisken vi klarte å fange var derfor kjærkommen som en avveksling.

– Hvordan var kostholdet for soldatene?

– Kostholdet til soldatene var ensidig – alt var likt. Kaffen som vi fikk var kokt på røstet korn – mest hvete og bygg. Denne ble tappet i en stor kanne som dagsrasjon, for hele troppen. Kaffen gikk under betegnelsen «Muckefuck». Brødet var et slags grovbrød (”Komissbrot”) som hver soldat fikk utlevert et halvt av hver morgen og som måtte rekke for hele dagen. Pålegget var nok for to brødskiver samt litt smør – resten måtte spises tørt. Middagen seks dager i uken besto av en liter grønnsaksuppe som ble øst opp i soldatens suppekar. Hver søndag fikk vi et par poteter og litt kjøtt og av og til en pudding. Alt ble servert fra feltkjøkkenet. Kaffevannet ble brukt til barbering, vasking og tannpuss. Ferskvann ble samlet i suppekaret og brukt som tillegg. Soldatene fikk tre sigaretter pr. dag, uansett om du røykte eller ei. Sigaretter var bra å ha også som valuta.

– Hva fikk dere i lønn?

– Lønnen var en krone og tjue øre i lokal valuta pr. dag og denne ble i sin helhet betalt lokalt hver tiende dag.

 – Hvordan var en vanlig arbeidsdag for en soldat?

– Vi måtte opp klokken seks hver morgen. Innen klokken syv skulle vi både være ferdig med vårt morgenstell, sengene oppredde, frokosten inntatt og vi skulle være iført uniform. Klokken syv startet arbeidsdagen, og for oss i pionertroppen var det anleggsarbeid av ulik art. Midt på dagen var det middagspause, og selve arbeidsdagen ble avsluttet klokken fem. Fra fem til seks om ettermiddagen vasket vi oss. Deretter måtte vi se over uniformene og støvlene. Uniformene og støvlene skulle se fine ut, og i timen mellom fem og seks satt vi med sysaker og børster. Lørdagene var det øvelse i marsjering. Vi marsjerte hver lørdag gjennom byens gater med taktfast sang.

Søndag var det oppstilling og inspeksjon. Av og til fikk de om søndagen en times såkalt politisk opplæring!

– Hva med ferie? Hvor ofte fikk dere permisjon?

– Jeg for min del fikk én permisjon i løpet av krigen. Det var i 1944. Permisjonen varte i litt over tre uker og jeg brukte lang tid for å komme meg hjem til Emden. Som viktig havneby nær grensen til Nederland og mye verftsindustri ble Emden utsatt for kraftig bombardement. Da jeg kom hjem, var blant annet huset til min farmor jevnet med jorden. Jeg fikk derfor tre dagers ekstra permisjon for å være med å hjelpe å grave i ruinene etter huset hennes og for å hjelpe henne å finne et nytt sted å bo.

– Du fortalte at dere fikk låne robåt da dere var i Fjæra. Hvilke andre former for fritidsaktiviteter hadde dere?

– Det hendte at vi spilte litt fotball, men det var med lag mot våre egne. Vi spilte aldri fotball mot noen av de lokale. Det hendte også at vi syklet til de jentene vi fikk kontakt med. Jeg hadde følge med en ung jente som jobbet på Vormedal Ullvarefabrikk. Det ble mange sykkelturer fra Haugesund og ut til Vormedal, sier Popp, og smiler vemodig. Hennes skjebne kjenner han ikke til, ettersom han høsten 1944 i all hast ble sendt til et frontavsnitt, Vogesen, som ligger på vestsiden av Rhinen i nåværende Frankrike – fra Sveits og nordover til Strasbourg.

 De alliertes invasjon var på gang og den relativt rolige tilværelsen i Norge og på Haugalandet tok brått slutt.

Rudolf Popp rister bestemt på hodet når vi spør om han var medlem av det tyske nasjonalsosialistiske partiet?

– Nei, nei. Det var nesten ingen av soldatene som var med i partiet. Jeg kom fra en sosialdemokratisk familie. Min far måtte gjemme unna gamle aviser og bøker som kunne avsløre at han var sosialdemokrat.

– Var du menig soldat under hele krigen?

– Jeg var en god soldat og kunne ha steget i gradene, men jeg viste ikke den rette innstillingen. Under mitt opphold i på Ulven ved Bergen ble jeg innkalt til et møte med høytstående offiserer, hvor jeg blant annet ble spurt om jeg kjempet for Hitler og det tyske regimet. Jeg svarte diplomatisk at jeg som soldat kjempet for Tyskland. Med en slik innstilling ble jeg ikke offiser.

Den 6. juni 1944, bedre kjent som D-dagen, startet de alliertes invasjon av Frankrike/Normandie. Dette markerte begynnelsen på slutten på andre verdenskrig. Den ensidige tyske propagandaen sørget for at verken Rudolf Popp eller hans medsoldater fikk informasjon om at krigslykken hadde snudd for Hitler da de høsten 1944 ble sendt til fronten nær grensen til Belgia og Luxembourg i et forsøk på å stanse de alliertes framrykking. I januar 1945 ble troppen sendt til Polen, nærmere bestemt til Festung Breslau (Wroclaw). Her pågikk et av de blodigste slagene i krigens sluttfase. Den 28. februar var byen omringet av russerne, men den tyske kommandanten, general Hanke, nektet å kapitulere. Resultatet ble titusener av drepte både av sivilbefolkningen og soldatene. Hanke fikk senere kallenavnet ”Henker Hanke”, det vil si ”bøddelen Hanke” på grunn av sin vilje til å ofre soldatenes liv.

Etter ukesvis med nærkamp og harde trefninger ble Popp truffet av en fingerstor granatsplint som boret seg tvers gjennom underarmen. Under intervjuet bretter Popp opp skjorteermet og viser oss et stort arr på venstre underarm.

– Den granatsplinten var antagelig med på å redde livet mitt. Datoen var 10. mars 1945, sier Popp alvorlig. – De fleste som ble skadet under Festung Breslau ble lappet sammen før de etter kort tid ble sendt ut i skyttergravene igjen. Etter å ha blitt truffet av granatsplinten, havnet jeg i en mørk og møkkete kjeller hvor det var en slags sykestue. Det vrimlet av skadde der og forholdene var ubeskrivelige. Utstyret som ble brukt til å fjerne granatsplinten var langt fra sterilt og etter kort tid gikk det betennelse i såret. Jeg sørget imidlertid for å ”pleie” betennelsen slik at den varte. Deretter ble jeg overflyttet til klosteret i Breslau hvor jeg oppholdt meg til byen ble overgitt den 7. mai.

Totalt ble 150.000 tyske soldater og offiserer fanget i Breslaus festning. Nesten samtlige ble sendt til straffarbeid i Sibir. Dagen før Popp skulle sendes bort, kom en sanitetssoldat inn og spurte om det ikke var så at han var tømmermann? Det var behov for en snekker som kunne være med å reparere taket på klosteret. Dermed slapp Popp å bli med i den første kontingenten som ble sendt til Sibir. Popp så det som sannsynlig at han ville bli sendt til Sibir da taket på klosteret var reparert. Etter tre dager valgte han derfor å rømme og fant seg et skjulested i Breslau. Her kom han i kontakt med en polakk som hadde behov for en snekker. Med mat som betaling jobbet Popp med å reparere hus i Breslau fram til slutten av juli 1945. Han befant seg fremdeles i russisk sone, og faren var fremdeles stor for å bli oppdaget. I slutten av juli rømte han fra Breslau og startet en farefull ferd gjennom det krigsherjede Tyskland for å komme tilbake til hjembyen. Nord-Tyskland befant seg i den britiske sonen, og hvis han kom seg dit ville han være reddet. Etter en dramatisk flukt gjennom både det polske området og den russiske sonen, og etter å ha blitt tatt til fange ved Bautzen, som han klarte å rømme fra etter tre dager i fangenskap, kom han seg på mirakuløst vis tilbake til Emden og familien. De siste månedene hadde vært en stor påkjenning, og da han sto hjemme på gårdsplassen den 5. august 1945 iført fillete klær, langt hår og skjegg, var det ingen som kjente han igjen.

– Det var en forferdelig krig som ble satt i gang av en gal mann. Mange av mine soldatkamerater var ikke så heldige som meg, forteller Popp.

Det som ventet Popp og alle tyskere som overlevde krigen var et utbombet land som desperat trengte å bli bygget opp igjen. Som tømmermann fikk Popp nok arbeid. Nøyaktig ett år etter at han kom tilbake til Emden giftet han seg. Ekteparet fikk tre barn, og Popp arbeidet som tømmermannsformann helt til han i en alder av 62 år ble pensjonist. Han har aldri vært tilbake i Haugesund, men han husker fremdeles byen med vemod.

Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet, Vormedal Forlag, 2013.

Skipsreder Knut Knutsen O.A.S. :
– Høvdingen av Haugesund

Knut Knutsen O.A.S.
Knut Knutsen O.A.S. (1871-1946) er den største forretningsmannen som noen gang har levd i Haugesund. Ved inngangen til andre verdenskrig eide han landets tredje største handelsflåte bestående av linjeskip, tankskip og et stort hvalkokeri. Gjennom sjenerøse donasjoner har han skrevet seg inn i byens historie med gullskrift.

Knut Knutsen O.A.S. ble født i Haugesund den 6. oktober 1871. Hans far, Ole Andreas Knudsen (1828-1908), var notbas og skipsreder. (Derav initialene O.A.S. Knut Knutsen var ”Ole Andreas Sønn”.) Moren, Ida Caroline, født Magnesen (1846-1877), døde da Knut Knutsen var seks år gammel. Han hadde to søstre, men begge døde i ung alder.

”På sildabein e´ byen lagt” heter det i et gammelt ordtak fra Haugesund. Det samme kunne man si om rederiet Knut Knutsen O.A.S. ”På sildabein e´ Knutsen-rederiet lagt”. Det var nemlig silden som skapte grunnlaget for det som skulle bli landets nest største rederi.

Knutsen begynte sin karriere som forretningsmann i 1892 som fersksildspekulant. Sammen med sin fetter, Knud Johan Knudsen, kjøpte han levende sild som sto i steng og lås, og videresolgte det til lokale oppkjøpere. Samarbeidet med fetteren ble avsluttet etter noen år, og han startet i stedet for seg selv. I februar 1899 sendte han for første gang en last med iset sild til England for egen regning og risiko.

Knut Knutsen O.A.S. skulle bli en dyktig sildeeksportør. I 1926 beskrev rederkollega Johannes Sundfør ham på følgende måte:

”K. Knutsen O.A.S. er uten sammenligning landets dristigste fersksildspekulant. Hans specialitæt er at kjøpe sildelaas efter takst af indholdet og sætte sine egne nøter for silden som da staar levende i sjøen indtil fisket er slut hvorefter exporteres til Hull. En saare resikabel forretning som gir mer spænding end nogen anden forretning jeg kjender til. Det er som at spille bank i Monte Carlo.” (Kilde: Brev fra skipsreder Johannes Sundfør til dosent Jacob Worm-Müller datert 05.02. 1926. Norsk Sjøfartsmuseum.)

Knutsen fraktet silden på egen kjøl i små eldre dampskip. Det ble etter hvert mange ”sildedampere”. I 1906 gjorde han et nytt steg på karrierestigen da han sammen med sin far, Ole Andreas Knudsen, bestilte et nybygg i England på 6.000 dødvektstonn. Skipet fikk navnet ”O. A. Knudsen” og var i mange år byens største dampskip. Som mange andre redere i Haugesund like etter århundreskiftet, drev Knutsen en kombinert virksomhet med sildefart og trampfart i utlandet. Dermed var han mer uavhengig gode eller dårlige år med sildefangst.

Knut Knutsen O.A.S drev med sildeeksport gjennom hele livet. Selv om han på slutten av trettitallet inntok plassen som Norges tredje største reder og var blitt en av landets rikeste menn, fortsatte han med den sesongbetonte sildeeksporten.

Noe av det som karakteriserte Knutsen som forretningsmann var hans vilje til å være uavhengig. Mens andre rederkollegaer, både i og utenfor Haugesund, søkte i kompaniskap med andre, unngikk Knutsen det. Han forsøkte i størst mulig grad å bygge opp sitt rederi uten hjelp av andre.

Selv om han ikke søkte samarbeidspartnere i forretningslivet, fant han seg tidlig en livsledsager. I 1893 giftet han seg med den fire år eldre Elisabeth Tobine Bakke. Det ble et lykkelig ekteskap og paret fikk to barn, Ida Caroline i 1894 og Ole Andreas Føien Knutsen (1899).

Ved inngangen til 1. verdenskrig (1914-1918) var Knutsen rangert som byens femte største reder. På linje med andre redere benyttet også Knutsen seg av de gylne årene under 1. verdenskrig til å skaffe seg større og nyere tonnasje. Han kontraherte nye skip både ved norske og utenlandske verft.

Det var mellomkrigsårene som skulle bli Knutsen-rederiets mest gylne år. Mens andre redere slet tungt på grunn av overkontrahering, ekspanderte imperiet til Knutsen kraftig. Ingen norske rederier kunne vise til en slik formidabel vekst i mellomkrigstiden som nettopp rederiet Knut Knutsen O.A.S. Noe av årsaken til denne store veksten hang sammen med at rederiet var svært heldig med et erstatningsoppgjør. I 1917 rekvirerte det amerikanske statlige selskapet US Shipping Board et skip som Knutsen hadde under bygging i USA. Etter krigen fikk rederiet et gunstig erstatningsoppgjør med en gevinst på rundt 11 millioner kroner. Gevinsten gav Knutsen finansiell styrke til videre vekst og sjenerøse donasjoner.

Den første store donasjonen kom i 1918 i forbindelse med ekteparets sølvbryllup. Den gang ble det gitt en million kroner til en rekke gode formål både i og utenfor Haugesund. Tre år senere, i anledning Knutsens 50-årsdag, mottok Haugesund kommune en million kroner til bygging av nytt rådhus.

I forbindelse med innvielsen av Haugesund rådhus i 1931 mottok han Haugesund kommunes ærestegn, De fykende måker. Sammen med sin kone, arkitektene og byggekomiteen, var Knutsen den første som mottok De fykende måker. (Den gang het det Ridderordenen Den flyvende maake.) I 1923 ble Knutsen slått til Ridder av første klasse av St. Olavsorden for allmennyttig virksomhet.

Erstatningsoppgjøret gjorde at Knutsen kunne kjøpe billig tonnasje fra redere som fikk økonomiske problemer. I løpet av mellomkrigstiden startet rederiet både med linjefart, tankfart og hvalfangst. Ved inngangen til 2. verdenskrig var Knut Knutsen O.A.S. blitt landets tredje største rederi med en flåte på 27 skip. Kun Wilh. Wilhelmsen og Westfal-Larsen var større.

Samtidig med at Knut Knutsen O.A.S. bygget opp et rederi av internasjonalt format, tok han seg tid til viktige verv både i private interesseorganisasjoner og i det offentlige. I 1906 var han blant initiativtakerne til dannelsen av Haugesund Privatbank (senere Bergens Privatbank). Elleve år senere var han også blant initiativtakerne til dannelsen av Haugesunds Sjøforsikringsselskap. I begge selskapene ble han styreformann fra første dag, og han satt som styreformann i begge selskapene frem til han døde i 1946.

I 1923 ble han valgt inn i styret i Haugesund Havnevesen. Også her satt han i styret frem til sin død i 1946. I nesten alle disse årene var han styrets formann. I Haugesund Havnevesen var Knutsen en energisk og aktiv styreformann. I hans år som styreformann fikk byen en moderne dypvannskai (Garpeskjærskaien), ny fiskerihavn og fryseri (Iglo) og broforbindelse mellom fastlandet og Risøy.

Knutsenrederiet ble påført store tap under 2. verdenskrig, og mistet i alt 11 skip. Andre rederier led også store tap, slik at Knut Knutsen O.A.S. etter krigen rykket opp som landets nest største reder.

Knutsen fikk ikke oppleve gjenoppbyggingen av rederiet. I desember 1945 ble Knutsen syk. Før jul ble han lagt inn på Rikshospitalet med diagnosen uhelbredlig kreft. Omgitt av sine nærmeste døde Knut Knutsen O.A.S. på Røde Kors-klinikken i Oslo den 5. februar 1946 i en alder av 74 år.

Selv om ekteparet Knutsen er hedret både ved en relieff i inngangshallen av rådhuset og ved det store maleriet i bystyresalen, ønsket byen å hedre Knutsen ved å reise en byste av ham. Den 17. mai 1986 ble det derfor avduket en byste av Knut Knutsen O.A.S. på rådhusplassen. Bysten, som står plassert like sør for festplassen, er laget av billedhuggeren Ottar Espeland (1913-1996). Byens store høvding måtte stå alene i ni år før han den 19. september 1995 ble forent med sin hustru. Bysten av Elisabeth Knutsen er også laget av Ottar Espeland. I dag står ekteparet Knutsen på sokkel sør på rådhusplassen og skuer over byen de var så glade i. Det er et verdig minnesmerke over to av byens mest sjenerøse og markante personligheter.

Kilder: Vormedal, Tor Inge: Høvdingen av Haugesund og Knutsen-imperiets vekst og fall, Vormedal Forlag 2002.

Vormedal, Tor Inge: Haugesund rådhus – Den italienske drømmen, Vormedal Forlag, 2006.

ForsideKnutsenbok

Georg Rechenberg:
Jøden fra Haugesund som overlevde Auschwitz

I løpet av andre verdenskrig ble 772 norske jøder deportert for tilintetgjørelse. Kun 34 vendte tilbake i live. En av disse var Georg Rechenberg fra Haugesund.

georg3
Georg Rechenberg, portrett

Moritz Rabinowitz (1887-1942) var en av Norges mest kjente jøder og om ham er det skrevet både bøker og laget film og teater. Han var en svært driftig forretningsmann fra Haugesund som hadde flere hundre personer i arbeid da krigen brøt ut. Men Rabinowitz var ikke den eneste jøden i Haugesund før krigen. I juni 1938 tok Haugesund i mot en politisk flyktning som het Georg Rechenberg. Han var født i München i 1902, men hadde sin oppvekst i Wien i Østerrike. I juni 1938 kom han til Norge og Haugesund som politisk flyktning.

Rechenberg, som var utdannet tanntekniker, var medlem av det sosialdemokratiske partiet da Tyskland okkuperte Østerrike i februar 1938. Han flyktet først til Tsjekkoslovakia, men da også dette landet kom i faresonen, fikk han hjelp fra en norsk organisasjon som het ”Arbeidernes Justisfond”. Etter planen skulle han få hjelp til å komme over til USA, men kom først til Oslo, hvoretter han ble sendt til en hytte eid av Jern & Metall i Førresfjorden. Derfra ble veien kort til Haugesund hvor han valgte å slå seg ned.

Da tyskerne okkuperte Norge fra den 9. april 1940, visste Rechenberg at livet hans sto i fare. Selv om han bare var såkalt ”halvjøde”, ville ikke det gi ham noen form for beskyttelse. På grunn av sin status som politisk flyktning ble Rechenberg arrestert av politiet i Haugesund den 9. september 1940 og sendt til Møllergata 19 i Oslo hvor han satt i tre måneder. Rechenberg ble løslatt den 4. desember 1940, samme dag som Moritz Rabinowitz ble arrestert av Gestapo på gården Toftekalven på Halsnøy i Kvinnherad. Dette gav senere grobunn for ulike rykter om han. I et intervju med avisen Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945, fortalte han at han var litt i tvil om han skulle returnere til Haugesund etter krigen på grunn av ryktene som hadde gått om ham.
”- Jeg vet jo at det ble skumlet en del om meg som spion i begynnelsen av krigen – fordi jeg slapp ut igjen etter at jeg var tatt første gang og hadde sittet inne en tid. Min frihet varte ikke lenge, men lenge nok til å skape rykter.”

Etter at Rechenberg slapp ut fra arresten i Møllergata vendte han tilbake til Haugesund hvor han blant annet måtte arbeide som tolk på ulike anlegg for tyskerne. I et intervju i avisen Tidens Tegn i Kristiansund i 1970 fortalte Rechenberg at han gjennom sitt arbeid som tolk fikk adgang til å høre på nyhetene og på den måten samle opplysninger som han sendte videre til motstandsbevegelsen. I det samme intervjuet fortalte han også at han i aprildagene 1940 var med i den lokale motstandskampen, altså gruppen av frivillige soldater som sto under kommando av kaptein Ragnvald Westbøe (1897-1945).

Rechenberg var mer eller mindre en fri mann i Haugesund fram til oktober 1942. Den store massearrestasjonen av jøder over hele Norge fant sted natt til den 26. oktober 1942. I tillegg til Rechenberg ble også Hans Reichwald, svigersønnen til Moritz Rabinowitz, arrestert i Skånevik og brakt til Haugesund den 26. oktober. Dagen etter ble de sendt til Stavanger. Sammen med syv andre jøder fra Rogaland ble de transportert med tog til Vestfold og satt der i arrest på Berg interneringsleir. Den 26. november samme år ble Rechenberg sammen med 227 jødiske menn sendt med tog til Oslo hvor dampskipet ”Donau” lå og ventet. I tillegg til mennene fra Berg interneringsleir hadde norsk statspoliti også arrestert 305 jødiske kvinner og barn. Skipet med de 532 jødene ble sendt til Stettin på grensen mellom Tyskland og Polen. Her ble de lastet over i tog som tok dem til Auschwitz. 346 kvinner, barn og eldre ble sendt til gasskammer ved ankomst. Resten ble satt i slavearbeid. Bare ni av de som ble sendt med ”Donau” kom tilbake.

Flere mindre deportasjoner ble foretatt i slutten av 1942 og begynnelsen av 1943. Til sammen ble 772 norske jøder deportert for tilintetgjørelse i løpet av andre verdenskrig. Kun 34 vendte tilbake i live. En av disse var Georg Rechenberg.

Georg Rechenberg kom tilbake til Haugesund i begynnelsen av juli 1945. Han ble intervjuet i Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945. Han fortalte blant annet at han sammen med 51 andre frigitte fanger hadde fått bli med et amerikansk fly til Oslo, hvoretter han ble tatt hånd om av Røde Kors. Turen med fly var ikke planlagt, så det var ikke møtt fram noen velkomstkomite da de kom til Oslo.
”- Men det ble en ekstra spiss på mottakelsen likevel. Vi landet nemlig samtidig med at kronprins Olav var i ferd med å starte på sin tur til Trondheim. Kronprinsessen håndhilste på alle og ønsket oss hjertelig velkommen heim igjen.”

Etter noen uker i Oslo, dro Rechenberg tilbake til Haugesund hvor han før krigen hadde fått en del venner. Han var svært spent på hvordan byen så ut etter krigens herjinger. Intervjuet med Haugesunds-Pressen like etter hjemkomsten ble avsluttet slik:
”- Så kommer jeg til Haugesund og finner både byen hel og like tiltalende som før, og menneskene er like snille og elskverdige som de var den gang jeg ble sendt avgårde. Når en er ribbet for alt, og stadig har vanskelig for å forså om en virkelig lever, gjør det godt å finne et fristed som Haugesund og bli møtt av oppriktige velkomsthilsener.”

Rechenberg bodde i byen fram til 1961. I løpet av disse årene bodde han i området Øvregata-Tuhauggata, det vil si nesten samme sted som han bodde før krigen.

Ved siden av jobben i Fornøielsesparken åpnet han en liten butikk i Tuhauggata 11 hvor han solgte brukte bøker, malerier, lamper, lysestaker og lignende. Han jobbet for tivolidirektør Johan Basso (1886-1946) helt fram til og med 1954 da Fornøielsesparken ble flyttet til Flotmyr i anledning byens 100-årsjubileum.

En av de som husker Georg Rechenberg fra hans år i Haugesund er Odd Jansen. Rechenberg bodde nemlig i huset til hans foreldre i Øvregata 182.
– Georg var en barnekjær person og jeg husker godt at han gjorde tryllekunster for oss ungene som bodde i området rundt Tuhauggata-Øvregata, forteller Jansen og viser et bilde av Rechenberg mens han sitter ute i hagen en fin sommerdag i 1948.
– Bildet er en gave fra Georg da han flyttet fra huset vårt i 1949. Han flyttet ikke langt og vi hadde kontakt med ham i mange år, forteller Jansen.

georg1Her ser vi Georg Rechenberg etter krigen en sommerdag i hagen i Øvregata i Haugesund.

I den nevnte intervjuet med Tidens Tegn fortalte Rechenberg at da han kom tilbake til Haugesund i løpet av et halvt år la han på seg de 30 kiloene han mistet under fangenskapet. Det han hadde opplevd i fangenskap gav ham imidlertid uro i sinnet. Han fortalte blant annet at han ikke fikk sove om nettene. Så snart han lukket øynene, fikk han mareritt.

Det var ingen psykologer som tok seg av ham da han kom tilbake til Haugesund. Selv om han i det nevnte intervju med Haugesunds-Pressen i juli 1945 fortalte at han hadde gode venner i Haugesund, har ikke vennene vært der da han trengte hjelp.

I et intervju med medlemsbladet til Den norske israelsmisjonen i 1970 fortalte han at han holdt på å gå til grunne i byen han var så glad i.

”Jeg var full av hat til de kristne, for tyskerne var jo kristne! Jeg levde et liv i rennesteinen og livberget meg ved forskjellige småjobber. I 1952 var jeg kommet så langt ned at jeg var ferdig med dette livet. Men da var jeg beredt for Gud. Jeg åpnet for første gang Bibelen. I Skriften møtte jeg Jesus Kristus. Han frelste meg.”

Han kom med i et kristent trosmiljø i Haugesund fra 1952 og ble en personlig kristen. Fra 1959 ble han emissær/reisesekretær for Den Norske Israelsmisjon. I 1964 ble han knyttet til Israelmisjonen i Oslo og han flyttet visstnok til hovedstaden. I mange år reiste han rundt og forkynte Guds budskap samtidig som han fortalte om sine opplevelser i tysk fangenskap. På grunn av sviktende helse måtte han slutte som emissær fra 1969. Georg Rechenberg døde i Oslo den 1. juli 1973.

Rammeartikkel til Rechenberg
Beretning fra fange nummer 79.207
Den 14. januar 1946 ankom Georg Rechenberg byfogdkontoret i Haugesund med noen ark i hånden. Arkene inneholdt en kortfattet beretning om hans redselsfulle år i ulike tyske konsentrasjonsleirer. Her følger et redigert utdrag fra hans beretning som ble lest opp i Forhørsretten. Han gav også et stort intervju i Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945. Ettersom både intervjuet i Haugesunds-Pressen og beretningen i Forhørsretten er gitt kort tid etter krigen, er det kildemateriell med stor troverdighet.

– Jeg ble for annen gang arrestert den 18. oktober 1942 i min leilighet i Haugesund og innsatt i fengsel der til min overføring til Stavanger den 27. oktober sammen med Hans Reichwald, svigersønn til herr Moritz Rabinowitz. I Stavanger fengsel ble det samlet alle jøder av omegn. Etter noen dager gikk så ferden til konsentrasjonsleiren Berg hvor allerede mange hundre jøder var innbrakt. Leiren var den gang under bygning, og vi ble underbrakt i to uferdige brakker, uten noe som helst innbo, lys eller varme. Først to uker senere ble det litt bedre med disse ting, men maten og behandlingen var forferdelig.

Natt til den 26. november ble vi sendt av gårde uten å få lov til å ta mer enn vi hadde på kroppen og et sett spiseredskaper. Forklaringen vi fikk var at de allierte hadde angrepet Sør-Norge og at vi derfor skulle evakueres. Så ble vi kjørt direkte til skipskaien i Oslo, brakt om bord i ”Donau” og sendt til Stettin. I Stettin puttet de oss i kuvogner. 50-60 mann sammen i hver vogn. Så fikk vi ett brød fordelt på tre personer. Deretter ble vognene stengt utenfra. Reisen til Auschwitz tok to døgn. Vi satt sammenpresset i de kalde og mørke dyrevogner, uten mat og drikke, uten stans og uten mulighet til å forrette våre nødvendigheter.

Auschwitzleiren ligger ganske i nærheten av selve byen Auschwitz 80 kilometer vest for Krakau og består av en hovedleir og mange sideleire. Tre kilometer fra Auschwitz ligger Birkenau med sine beryktede gasskamre og krematorier. Dette var første stasjon, og der plukket de ut kvinner og barn, gamle og syke, svake og arbeidsuføre. Med lastebiler ble de kjørt direkte i gasskamrene. Jeg hadde senere anledning til å overbevise meg personlig om denne fremgangsmåten, på grunn av de forskjellige verv jeg i løp av tiden hadde og som brakte meg i de forskjellige leire.

Vi som skulle få leve videre ble så ført til leiren Birkenau hvor de tok resten av våre eiendeler. Neste dag gikk ferden til Auschwitz, hvor vi ble avluset. Ordrett, for vi hadde ikke et eneste hår på kroppen. Der vi fikk utlevert filler til ha på kroppen, i stedet for våre gode klær. Vi ble innregistrert og fikk fangenummer innprentet på venstre underarm. Mitt nummer er 79207.

georg2Georg Rechenberg viser fram nummeret han hadde i fangeleiren

Etter en grufull dag og ditto natt ble vi sendt til arbeidsleiren Buna i Monowitz, som ligger syv kilometer fra Auschwitz. Buna skulle bli den største gummierstatningsfabrikk i Europa. Den hadde et areal av 45 kilometer og skulle bestå av 850 fabrikkbygninger av betong og stål. Her skulle det også bygges jernbane og autostradaer. Leiren ble allerede den gang kalt for en dødsleir og dette var ikke overdrevet. Vi fikk dårlig og lite mat, og vi ble utsatt for den forferdelige behandling. Det var pryl for en hver anledning. Den strenge kulden og den skrekkelige angsten for fremtiden gjorde livet uutholdelig og mange gikk allerede den gang til grunne. Ja, mange la hånd på seg selv. De gikk i det elektriske piggtrådgjerde eller sprang ut av rekkene for så å bli skutt under flukten.

De fleste av fangene døde snart, særlig av sykdommer som lungebetennelse, difteri, forfrysninger etc.

Jeg selv kom i mars måned 1943 tilbake til Auschwitz som pleier, sammen med den norske jøden Savosnik fra Trondheim, som var medisinerstudent.
Av de omtrent 40 eldre jøder som ble i Auschwitz for å gjøre lettere arbeid, traff vi bare 3 i livet. Alle andre døde et par måneder etter ankomsten.

Etter seks uker ble jeg sendt til sigøynerleiren som lå i Birkenau. Derfra ble jeg i begynnelsen av mai måned sendt til arbeidsleir Birkenau hvor jeg arbeidet dels som pleier og dels ved utekommandos som det traff seg.

Det er nødvendig å si litt mer om leiren i Birkenau for å forstå døden av 5-6 millioner mennesker. Birkenau var til å begynne med inndelt i to leire; en for menn og en for kvinner. Leirene besto delvis av murbygg, hestestaller og delvis av trebrakker, likeså hestestaller uten vinduer. Gjennom innlegging av treplanker i tre etasjer ble brakkene omgjort til beboelseshus. Det var trange ganger og enda trangere liggeplasser, uten mulighet til å sitte oppreist. Her ble uvaskede og sykelige mennesker stuet sammen. I brakker, som det skulle være 350 slaver, var det ofte over 800, ja over 1000. Denne sammenstuingen gjorde oppholdet til et helvete.

To brakker var omgjort til sykebrakker, men det var bare samlested for ubrukelige slaver (Muselmenn) for å sende dem i gasskamrene. Utenfor leiren lå der til denne tiden to krematorier med gassinnretning. Disse besto av et komplett innrettede baderom. I stedet for at det kom ut vann, kom det gass ovenfra. Hvert rom kunne ta 500 personer og det ble flittig benyttet. I slutten av 1944 var det fem slike krematorier i full drift. Dag og natt, året rundt ble det drept og brent.

Jernbanetog med 50-60 vogner fullproppet med mennesker i alle aldre og kjønn rullet inn dag og natt til stasjonen som hadde fått fem spor. Togene stoppet like ved krematoriene. Av hver transport, som var på 2.500-3.500 personer, ble 200-300 arbeidere plukket ut og sendt til arbeidsleirene. Alle andre ble ubarmhjertig gasset og brent. Ja, til og med levende ble de brent. Ettersom krematoriene hadde for liten forbrenningskapasitet, måtte vi grave tre store runde groper med en diameter på 30 meter. Asken og ubrente knokler ble brukt til flomregulering av Weichselfloden, eller til gjødsel for åkrene. Birkenauleiren var tenkt som et stor gjennomgansleir og det ble stadig bygget nye leire omkring. Når Tysklands hadde vunnet krigen, skulle Birkenau ha plass til 400.000-500.000 fanger. Allerede sommeren 1943 ble mannsleiren flyttet og hele det gamle området ble omgjort til kvinneleir.

De utvelgelser av ofre til gassen gikk for jøder helt åpenlyst for seg.
Omtrent hver tredje-fjerde søndag ettermiddag måtte alle jøder oppstille naken på appellplassen, og en kommisjon av tyske leger og SS-menn utsøkte så alle ”gassmodne”. At der gikk adskillige helt friske mennesker med må jeg straks omtale, bare for deres nese eller deres blikk i øynene ble ikke likt av tyskerne. Disse seleksjoner kan ha vært hver søndag, seks ganger på rad, ellers med tre måneders mellomrom.

Jeg hadde alle slags yrker. Jeg var pleier, vegarbeider, liktransportør, skriver, og drittfarer. Jeg hadde derfor anledning til å komme i alle andre leire. Jeg har sett millioner mennesker dø på alle måter, henging, skytning, sult, kulde, sykdommer, lus og ganske enkelt ved å bli slått i hjel. Jeg har selv gjennomgått nesten alt av det oven sagte. Det er et under som jeg ikke kan forklare, at jeg lever den dag i dag, og er såpass frisk i ånd og legeme.

Fra april 1944 arbeidet jeg som pleier i A-leiren (karanteneleiren). Vi fikk tilgang fra en annet leir av 2.600 tuberkulosesyke til likvidering. Deriblant var det tre nordmenn, arier, som jeg kunne ta meg av med de beskjedne middel jeg hadde til rådighet. Svak og utsultet som jeg selv var etter flekktyfusen var det forferdelig vanskelig å oppdrive ekstra mat, men jeg kunne da hjelpe til med å begynne med liggeplasser, ikke på stengulv som nettopp de skulle ligge og tepper og halmsekker, som nettopp de ikke skulle hatt. Alle tre har overlevd de tyske konsentrasjonsleire, og disse bærer også fangenummer tatovert på venstre underarm. Jeg vet bare ens navn og adresse, og han kan ja i tilfelle det er nødvendig gi opplysninger om de andre. Han heter Ernst Hagerup-Ellingsen, U. Stenkjellersmug 6a, Bergen. Ellingsen er brannkonstabel i hovedbrannstasjonen i Bergen og vi er fremdeles gode venner.

I oktober 1944 evakuerte en stor del av leiren til Vest- og Sør-Tyskland. Så var jeg tre uker i karantene i Oranienburg, noen dager i Sachsenhausen. Der traff jeg også mange nordmenn og der fikk jeg min første pakke. Inntil her var jeg sammen med jøden Wolfsberg fra Oslo, og så ble jeg sendt i et sideleir ved Dachau, leir XI ved Landsberg.

Denne leiren var til å begynne med et ren jødeleir, men senere kom evakuerte fanger fra alle kanter av Tyskland til oss. Livet var også der forferdelig, og først den 1. mai 1945 ble vi befridd av amerikanske tropper.

Den 9. juni 1945 kom jeg til Oslo med fly direkte fra Tyskland, altså ikke over Sverige. Blant mine medkamerater var den før nevnte Savosnik fra Trondheim. Vi traff hverandre etter befrielsen i et samleleir ved Starnbergsjøen i Bayern.

Etter min mening er alle norske jøder som ikke kom tilbake døde.

Haugesund 14 januar 1946
Georg Rechenberg (sign)