Blomster, piazzettaen og Haugesund rådhus

Rådhuset i Haugesund blir ekstra vakkert når torghandlerne har med seg dusinvis med sommerblomster som de danderer rundt på piazzettaen. Lurer du på hva en piazzetta er for noe? Da må du lese videre.

piazzettaen

Rådhuset i Haugesund er Norges fremste eksempel på nyklassisistisk arkitektur, og er kåret til det vakreste bygget i byen. Siden 1993 har rådhuset og rådhusparken vært fredet etter kulturminneloven.

Rådhuset er en gave fra ekteparet Elisabeth (1867-1957) og Knut Knutsen O.A.S. (1871-1946). Gaven var på en million kroner og ble gitt i 1921 i anledning skipsreder Knutsens 50-årsdag den 6. oktober. Det monumentale bygget er tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad (1893-1985) og Herman Munthe-Kaas (1890-1977). Med sine karakteristiske søyler, buer og kuppel på taket, er rådhuset i Haugesund et resultat av de sterke inntrykk som de to arkitektene fikk under en studietur i Italia i 1921.

Grunnsteinen til det nye rådhusbygget ble lagt den 4. desember 1924. Krise i byens bankvesen gjorde at byggearbeidet stanset opp i årene 1925 til 1929. Den store innvielsen av rådhuset fant sted den 1. oktober 1931. Rådhuset i Haugesund ruver både med sin storslåtte arkitektur og sin fysiske størrelse. Byggets fasade har en lengde på 60 meter, og fra toppen av kuppelen og ned til bakken er det 25 meter. Rådhusets samlede grunnareal er på drøyt 3.000 kvadratmeter, og inneholder en rekke kommunale kontorer, bibliotek samt møtelokaler for både formannskapet og bystyret. Den 220 kvadratmeter store bystyresalen har et galleri som kan ta et publikum på inntil 100 personer.

Rådhuset er omgitt av et vakkert parkanlegg. Rådhusparken ble innviet den 28. august 1949, og er på nærmere 10.000 kvadratmeter. Også parkanlegget er bygget med midler gitt fra familien Knutsen. I 1947 gav Elisabeth Knutsen en million kroner til opparbeidelse av rådhusplassen, samt utsmykning av rådhuset og rådhusparken.

 

Piazzettaen er det den brede gangveien som ligger nedenfor rådhusfontenen. Piazzetta er italiensk og betyr en bred gangvei/fortau.

Opprinnelig hadde man planlagt at festplassen skulle ha betongdekke. Da enkefru Elisabeth Knutsen i oktober 1947 sendte kommunen et gavebrev på en million kroner, endret man planene og bestilte i stedet brostein. Det var ikke småtterier med stein som trenges til rådhusplassen. Av rådhusparkens 9,7 mål er 3.300 kvadratmeter belagt med stein. Det inkluderer både piazzettaen og festplassen. I tillegg til 222.000 brostein, gikk det med 2.000 løpemeter med kantstein. Steinen kom i store båtlaster både fra Fredrikstad og Tønsberg.

Festplassen er steinsatt i et kvadraturformat med røde kantsteiner. Inne i kvadraturene er det lagt lys småbrostein i konsentriske sirkler etter mønster fra Universitetsplassen i Oslo. Steinsettingen på piazzettaen er enda mer sofistikert. Den 15 meter brede gangveien er steinlagt med et flott mønster (à la greque-border) bestående av lysgrå og rød brostein (rød larvikitt). Etter tegning fra arkitektene har piazzettaen fått fire ulike dekorasjoner – en kompassrose, årstallet for rådhusplassens innvielse (1949), et anker og initialene til giveren (KK OAS). All steinlegging på rådhusplassen ble lagt av kommunens ansatte ved ingeniørkontoret.

Etter krigen hadde kommunen en fast stab på seks til åtte arbeidsfolk som drev mer eller mindre kontinuerlig med brosteinslegging. Den var denne staben som ble satt inn til å steinsette rådhusplassen. Vanligvis fikk arbeidsfolkene akkordbetaling ved brosteinslegging. I forbindelse med rådhusplassen forlangte imidlertid byingeniør Bernhard Lieng (1885-1980) at folkene skulle ha timebetaling. Her skulle det nemlig ikke slurves! Lieng inspiserte arbeidet med rådhusplassen hver eneste dag. Når han inspiserte, hadde han med seg en paraply. Hvis spissen på paraplyen klarte å komme mellom to brosteiner, måtte arbeidet gjøres om igjen. Ettersom nesten alle de tidligere brosteinslagte gatene i Haugesund nå ligger under asfalt, er rådhusplassen et av de siste stedet i byen hvor en nå kan beundre et stykke skikkelig steinleggerarbeid.

Vil du vite mer om Haugesund rådhus og rådhusplassen anbefales boken ”Den italienske drømmen” av Tor Inge Vormedal.

 

 

 

Fengselet på “Haugå”

De som synes at debatten om et nytt fengsel på Haugalandet har vært lang og hard, får trøste seg med at det også tok lang tid å få det første fengselet på Hauge. Fengselet på Hauge sto ferdig høsten 1914 og kunne ta i mot de første fangene 1. desember samme år.

Haugesund Kretsfengsel 2

Det nye fengselet på Hauge var som et lite slott å regne sammenlignet med den fuktige, kalde og stinkende rådhuskjelleren som så langt var blitt brukt til å oppbevare arrestanter for kortere eller lengre tid. Det gamle rådhuset i Haugesund lå i det store bygget ved Bytunet hvor også politiet hadde sine lokaler.

Den 5. april 1910 tok daværende stortingsrepresentant fra Haugesund, Valentin Valentinsen (V) opp de elendige fengselsforholdene i Haugesund med justis- og politiministerer Herman Carsten Johannes Scheel.

“Lokalene i Rådhuskjelleren, hvor byen har sitt fengsel, er rent elendige. Både i fyllearresten og i varetektsarresten er luften så dårlig at det nærmest må karakteriseres som uforsvarlig å benytte disse rom til opphold for mennesker. I Stortingets møte tirsdag påtalte byens representant, Valentinsen, skarpt tilstanden. Statsråd Scheel lovet å ha oppmerksomheten på forholdet.”

Spørsmålet om et fengsel i Haugesund hadde pågått mellom Justisdepartementet og kommunen siden 1895 uten at noe hadde skjedd. Den gang var det snakk om at Haugesund kommune skulle bygge et fengsel som Justisdepartementet skulle leie. I et forsøk på å få fortgang i saken sa Haugesund kommune opp leieavtalen for arrestlokalene i rådhuskjelleren med Justisdepartementet i 1910.

I 1911 kjøpte staten en stor tomt på Hauge som tilhørte kjøpmann Eilert Waage. Tomten var på 4,3 mål og kostet 4.000 kroner. Ettersom fengselet også skulle inneholde rettslokale, syntes byfogden at tomten på Hauge lå alt for langt borte fra sentrum. Det var ikke selve distansen som var problemet, men fremkommeligheten eller mangel på sådan. Byfogden mente at det ville gå mye tid bort for både rettspersonale, vitner og fangetransport. De samme innvendingene hadde sorenskriveren i Karmsund og Haugesund formannskap. Det ble derfor rettet en henvendelse til Justisdepartementet hvor man forsøkte å stanse tomtekjøpet. Kommunen var imidlertid ikke villig til å stille med en sentral stor tomt til samme pris. Dermed holdt Justisdepartementet fast på eiendomskjøpet på Hauge.

Til å tegne fengselet engasjerte Justisdepartementet byens fremste arkitekt, Einar Halleland. Bygget eller bygningene skulle ha plass til 18 fanger, rettslokale med rettssal og dommerværelse, sakførerværelse, værelse for vitner, vaktmesterbolig og kjøkken. Dessuten skulle fengselet ha sentraloppvarming og elektrisk lys.

Mindre enn fire år etter Valentinsens innlegg i Stortinget sto fengselet på Hauge klart. Det nye fengselet hadde 15 enkeltceller og en stor celle med plass til tre personer.  Det er faktisk det samme som i dag. Samlet pris for fengselet var 65.000 kroner. Så får vi se når Haugalandet får sitt nye fengsel.

Da flagget splittet 17.mai-toget i Haugesund

Politiske motsetninger og streng tolking av Bibelen har ført til at 17. mai-tog i Haugesund både har blitt splittet og avlyst.

 

Unionsflagg

Det var flagget som skapte den politiske splittelsen. Skulle vi ha unionsflagg eller det rene norske flagg? De ulike meningene ble båret frem av henholdsvis Høyre og Moderate Venstre på den ene siden og Venstre på den andre. Høyre og Moderate Venstre aksepterte unionsflagget, mens Venstre ville ha rent norsk flagg.

Motsetningene om disse sakene var så skarpe i Haugesund at de to ganger førte til splittelse av 17. mai-feiringen. Det første splittede 17. mai-toget fant sted i 1891. Høyre pluss Moderate Venstre gikk i et tog, mens Venstre gikk i et annet tog. Hvilket tog som trakk flest folk er vanskelig å si. De to politiske fløyene i Haugesund hadde hver sin avis, og avisene var høyst uenig hvor mange som deltok i de to togene. Bokhandleren og målmannen Nils Sund har i sin erindringsbok, “Eg minnes” skrevet følgende om de to 17. mai-togene i Haugesund i 1891:

“Den 17. mai gjekk to folketog i gatene. Eit “upolitisk” (Høyre og moderate) klokkå 1. Høyreblade “Haugesunderen” skreiv at det rokk frå Kaigatå te Tuhaug, men venstreblade “Karmsunds-posten” hadde bara sett 200 i toge. Nei, då var det noke anna med venstretoge – der var det 1250 med, men “Haugesundaren” hadde talt nøye og fått de te 100.”

Rederstanden i Haugesund var godt representert i både Høyre og Moderate Venstre. Ved siden av H.M. Wrangell finner vi sentrale skikkelser som Ivar Anton Christensen (Ivarans Rederi), Botholf Stolt-Nielsen og Knut Knutsen O.A.S. Nå er det ikke slik å forstå at Høyre og Moderate Venstre hverken lokalt eller sentralt var uenig med Venstre i synet på Norges rett til å ha eget utenriksvesen. Den politiske uenigheten gikk på hvordan man skulle forhandle med svenskene om denne ømtålige saken. Høyre og Moderate Venstre ville forhandle. De mente også at Norge og Sverige burde ha en felles utenriksminister. Det ville ikke Venstre. De krevde at Norge hadde egen utenriksminister og et eget konsulatvesen nå – ikke i uoverskuelig fremtid. Venstre var derfor rede til å ta konflikten der og da. Av sine motstandere ble Venstre beskyldt for å drive med “knyttnevepolitikk”.

At rederstanden i Haugesund støttet Høyre og Moderate Venstre i denne saken, skyldes flere forhold. En forklaring var tollfriheten til Sverige. Med en fortsatt union trodde mange redere og sildeeksportører fra Haugesund at de kunne fortsette å selge sine varer til Sverige uten å betale toll. På den annen side var det norsk sjøfart som ville ha mest nytte av et eget konsulatvesen.

Historikeren Karsen Alnæs skriver blant følgende om dette: “.. bare norske konsuler kunne ta vare på norske særinteresser i fremmede havner. Ut fra den betydning handelsflåten hadde for landets næringsliv, skulle dette være åpenlyst.”

En annen side av unionssaken var den såkalte flagg-saken. I 1896 vedtok Stortinget at Norge skulle ha et rent flagg som handelsflagg. Men den svenske kongen nektet å godta loven. Sverige krevde at unionsflagget skulle være det norske handelsflagget. Det var mange norske redere og sjøfolk som støttet et slikt syn. En årsak til det var flaggets beskyttelse mot sjørøveri. På denne tiden var det nemlig ikke uvanlig med sjørøveri. Den svenske kongen betalte årlig store summer til blant annet Tyrkia og land i Afrika for å unngå at svenske handelsskip ble kapret av sjørøvere. Norske skip som hadde unionsflagget, kom inn under den svenske kongens beskyttelse mot sjørøvere. Saken om unionsflagget var tema for et diskusjonsmøte i Haugesund Sjømannsforening allerede i april 1893. Til stor overraskelse for mange vedtok møtet å sende en resolusjon til regjeringen hvor man gav uttrykkelig beskjed om at Norge måtte beholde unionsmerket i flagget.

Sjømannsforeningens syn på flaggsaken var nok ikke representativ for resten av befolkningen i Haugesund. Debatten om flagget pågikk i mange år, og noen år senere førte denne saken til at 17. mai-toget i Haugesund nok en gang ble splittet. I forbindelse med 17. mai-feiringen i 1897 krevde nemlig Venstre i Haugesund at det fremst i toget skulle være et rent norsk flagg ved siden av unionsflagget. Nils Sund var en aktiv observatør også til denne saken, og skriver i sin erindringsbok følgende:

“Det hadde alltid vore skikk at losar og sjømenn går i spissen for toge. Det åre var det berre gamle kadlar heime og dei ville ikkje veta av “reint” flag. Dei hadde seilt under unionsflage og det flage var deiras. Landkrabbar hadde ingenting å gjera med flage. Så blei det to tog. Venstre gjekk klokkå 4 under det reine og med demonstrasjonsfana for ålmen røysterett. Det “upolitiske” Høyre klokkå 5 under unionsflag.”

Når det gjelder 17. mai-tog i Haugesund og splittelse, kan det som en liten kuriositet nevnes at det var ikke bare politiske motsetninger som splittet feiringen i Haugesund. De religiøse kreftene var svært dominerende i byens første femti år, og alt som smakte av moro skulle forbys. Blant annet boikottet kristen-folket 1000-årsmarkeringen i 1872 fordi Harald Hårfagre var en hedning. I 1891 sørget kristenfolket for at 17. mai-feiringen i Haugesund ble avlyst fordi den falt på en pinsedag.

Kilde: Fra boken H.M. Wrangell – Fremst blant likemenn av Tor Inge Vormedal, Vormedal Forlag 2003.

Da freden kom

I år markeres det at det er 70 år siden freden i Europa. Tyskland kapitulerte betingelsesløst den 7. mai 1945, men det er 8. mai som er selve fredsdagen. Det henger sammen med at proklamasjonen om våpenhvile ble sendt ut fra London, Washington og Moskva samtidig denne dagen.

Trygve Nygaard - Lastebil med ungdommer

Etter fem lange år med tysk okkupasjon kom freden til Norge den 7. mai 1945. Allerede fra tidlig på formiddagen begynte det å gå rykter om at det ville komme en fredserklæring. Klokken 15.50 kom det offisiell melding fra den tyske utenriksministeren at landet hadde kapitulert betingelsesløst.

Flaggene i Haugesund gikk straks til topps og gatene ble fylt med tusenvis av jublende kvinner og menn i alle aldre som omfavnet hverandre i ren gledesrus. Størst sammenstimling av folk var det utenfor lokalene til Haugesunds-Pressen i krysset Haraldsgata-Torgbakken. Straks nyheten om fred var kommet, trykket Haugesunds-Pressen et flyveblad om det glade budskap. Da avisbudene kom ut og skulle dele ut flyvebladene, ble de revet ut av hendene på budene og restopplaget ble i stedet kastet ut fra øverste etasje i avisbygget.

Ekstra jubel ble det klokken 17.30 da både byflagg og nasjonalflagg ble heist fra de offisielle flaggstengene øverst i Torgbakken. De tusener av menneskene som bivånet det høytidelige øyeblikk blottet sine hoder og sang ”Ja, vil elsker” og ”Haugesundssangen”.

Ikledd bunader og finklær gikk byens skoleelever i et selvorganisert barnetog og sang nasjonalsanger og viftet med små norske flagg. Klokken 21.30 sang Håndverkerkoret fra Kirkebakken. Repertoaret besto av kjente nasjonale sanger som ”Norges fjell”, ”Når fjordene blåner”, ”Olav Tryggvason” og ”Ja, vi elsker”. Ifølge Haugesunds-Pressen hadde aldri noe kor i Haugesund hatt et så stor publikum. Folkelivet i byen fortsatte til sent på natten, men det var orden og disiplin uten fyll og bråk. Da avisen foretok en inspeksjonsrunde klokken tre om natten, var gatene i ferd med å tømmes. ”Noen ungdommer holdt dog ut, og på Landmannstorget ble det danset til trekkspill.”

Det var for øvrig lys i gatene natt til 8. mai. For første gang siden krigen startet kunne folk gå gjennom byens gater sent om kvelden og se skikkelig gatelys. Allerede på formiddagen den 7. mai begynte folk fra Elektrisitetsverket å skifte lyspærene i gatebelysningen. I butikkene tok man vekk blendingsgardinene og satte lys i utstillingene. Haugesunds-Pressen kalte det for en lysfest: ”Som vakre perler på en strak snor hang gatelyktene i Haraldsgaten. Fortaugene lå badet i lyset fra de store butikkvinduene, og lysreklamene livet opp og minnet om gode, gamle dager.”

Kronprins Olav talte over kortbølgenettet til det norske folk den 8. mai klokken 15.30. Samme kveld klokken 18.30 talte også kong Haakon og statsminister Nygårdsvold fra London. Nå var det bare noen ytterst få som hadde radio den 8. mai, men via høyttaleranlegg utenfor Haugesunds-Pressen fikk mange med seg talene. Samme dag startet arbeidet med å dele ut de beslaglagte radioapparatene. Ute i distriktene ble radioene delt ut til nesten samtlige samme dag, mens man i Haugesund måtte ta det over to dager. Det kan for øvrig i denne sammenheng nevnes at mens alle gode nordmenn fikk sine radioapparater tilbake etter freden, måtte NS-medlemmer levere inn sine apparater. Alle NS-medlemmer fikk også stengt sine telefoner umiddelbart etter freden. De fikk sine radioapparater og telefoner tilbake når de hadde sonet sin straff.

Samtidig med at freden ble proklamert klokken tre om ettermiddagen startet samtlige kirkeklokker i hele landet å ringe. I en hel time ble det ringt i fra kirkeklokker over det ganske land. I Haugesund sto folk tett i tett i området ved Torgbakken og opp mot Vår Frelsers kirke for å oppleve det historiske øyeblikket. Etter at klokkene hadde sluttet å ringe spilte Frelsesarméens hornorkester fra kirketrappen Fedrelandssalmen og en rekke koraler og religiøse melodier. Mens det allerede den 8. mai ble arrangert takkegudstjenester i ulike kirker rundt om i distriktet, ventet man til dagen etter med den første gudstjenesten i Vår Frelsers kirke.

Om kvelden den 8. mai ble det arrangert stor konsert i Byparken i regi av Sangerforbundet og de to hornorkestrene Heimdal og Haugesund Janitsjarorkester. Dagen før hadde det blitt annonsert i Haugesunds-Pressen at det skulle være avgang fra Barneparken nedenfor Rådhuset klokken åtte, hvor hele byens befolkning ble invitert til å delta. Lenge før klokken åtte var plassen full av festglade mennesker og langs ruten nordover Haraldsgata sto tusener på tusener som ville ta del i festlighetene. De to hornorkestrene gikk fremst og spilte kjente og kjære sanger som byens befolkning ikke hadde fått høre på fem lange år. Deretter fulgte de mange sangkorene som var tilsluttet Haugesund Sangerforbund. Med i toget fulgte også byens unge akademikere som hadde funnet frem sine svarte studentluer. Til manges store overraskelse hadde årets artianere klart å fremskaffe røde russeluer, og var ellers pyntet opp med tradisjonelle sløyfer og bånd som hører russen til. Det ble en uforglemmelig parkkonsert med hornmusikk, korsang, allsang og tale ved byens dikter, Sjur Lothe.

Freden ble feiret med fest i bygd og by både lenge og vel. Det ble festet for freden da fangene kom hjem, da de allierte styrkene kom og da polititroppene kom. Det ble festet da kong Haakon kom til Norge, De alliertes dag, da kronprins Olav kom til Haugesund og da kong Haakon kom til Haugesund. Mens markeringen av de første fredsdagene bar preg av spontanitet, var folkefesten lørdag den 12. mai bedre planlagt. Nok en gang var det byens sangere og musikere som sto for arrangementet som fant sted på Rådhusplassen. I tillegg til sang, musikk og taler var et av kveldens store høydepunkt da ledelsen i den lokale hjemmefronten ble presentert fra balkongen på Festiviteten. Alf Skare, Bjarne Laastad, Johannes Skogland og Rasmus Andersen ble møtt med ellevill jubel. Et høydepunkt denne kvelden som mange nok husker var det store bålet av blendingsgardiner ble påtent samtidig som det ble sendt opp fyrverkeri. Etterpå var det dans på Rådhusplassen med orkesteret Park Band til langt på natten.

Freden ble markert i bygd og by over hele landet ved mange anledninger sommeren 1945 og et stykke ut på høsten. Da Japan kapitulerte den 2. september 1945, ble det markert både globalt og lokalt. Freden i øst ble i Haugesund markert med kommunal flaggheising samtidig som kirkeklokkene begynte å ringe. Haugesunds Dagblad refererte begivenheten på følgende måte:

Tross ferie var det mange som hadde heist flagg, enkelte steder ble der flagget som på en 17. mai. Flaggingen begynte litt famlende. De første flaggene som kom opp var kommunens og statens flagg, men snart fulgte private etter, først i byen og siden utover i bygdene. Om ettermiddagen begynte kirkeklokkene å ringe freden inn. I en time ringte klokkene og satte et høytidelig preg på dagen.”

(Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet)

Arbeiderpioneren Bernhard Hansen

Bernhard Hansen (1818-1903) var en av landets første streikeledere og Marcus Thranes høyre hånd. I 1851 ble han dømt til ni års straffearbeid for politisk agitasjon. I Haugesund blir hans minne hedret hver 1. mai.

Bernhard Hansen ble født i Drammen i desember 1818. Etter konfirmasjonen dro han til hovedstaden hvor han begynte i murerlære. 20 år gammel sto han som leder av den store murerstreiken i Kristiania. Lønnen var lav og arbeidsdagen lang. Takket være Bernhard Hansen vant murerne frem med sine krav. I 1849 møtte Hansen arbeiderbevegelsens grunnlegger, Marchus Thrane. Hansen fikk i oppdrag av Thrane å dra rundt på de folkerike bygdene rundt Mjøsa for å stifte arbeiderforeninger. Hansen var en dyktig agitator og ble betegnet som Thranes høyre hånd. I juli 1851 ble en rekke ledere av arbeiderforeninger arrestert etter ordre fra Regjeringen. Blant de arresterte var Bernhard Hansen og Marcus Thrane. Regjeringen så på den gryende arbeiderbevegelsen som en forbrytelse mot statens sikkerhet. Etter å ha sittet fire år i varetekt, ble Bernhard Hansen dømt til ni års straffearbeid. Dommen ble senere satt ned til tre år, men totalt måtte Hansen sone syv år i fengsel for sine politiske meninger.

Hansen var tydelig preget av syv år i fengsel. Etter at dommen var sonet dro han til Stavanger og Haugesund, hvor han livnærte seg som murer. På sine eldre dager endte Hansen opp på en fattiggård i Førre utenfor Haugesund, glemt og forlatt. I år 1900 var det noen fra arbeiderbevegelsen i Haugesund som fikk høre at Bernhard Hansen var i live og at han levde under kummerlige kår. En av Arbeiderpartiets grunnleggere i Haugesund, Johannes Iversen, fikk hentet Hansen og brakte ham til sitt privathjem på Risøy. Her bodde Hansen sine tre siste leveår.

Bernhard Hansen døde den 27. juni 1903 i en alder av 85 år.

I juli 1907 ble det avduket en bautastein ved graven til Bernhard Hansen på Christine Elisabeths Gravlund i Haugesund. Bautasteinen ble reist av Det norske Arbeiderparti. Siden 1908 har det vært tradisjon at det faglige 1. mai-toget i Haugesund legger ned krans på gravstedet til Bernhard Hansen.

 

Rasmus Kolstø fra Haugesund: Overlevde 11 døgn på flåte

Her følger historien om en av et de største bergingsmiraklene under 2. verdenskrig. Som eneste overlevende av et mannskap på 30, klarte Rasmus Kolstø fra Haugesund å holde seg i live på en flåte i elleve døgn før han ble berget.

Haugesundsrederiet H.M. Wrangell sitt første og største tap målt i antall menneskeliv var forliset av “Augvald” i mars 1941. Av et mannskap på 30 var det kun en overlevende. Den som overlevde, haugesunderen Rasmus Kolstø, fikk besøk av Nordahl Grieg da han lå på sykehuset. Samtalen de hadde ble til et radiokåseri og senere gjengitt i en av hans bøker.

Rasmus Kolstø

“Augvald” var et engelskbygget dampskip på 8.600 dødvekttonn som Wrangell-rederiet overtok i 1923. Skipet var da tre år gammelt. Den 13. februar 1941 var “Augvald” med i en konvoi på 30 skip som gikk fra Halifax i Canada til England. Konvoien gikk med en gjennomsnittsfart av syv knop, og brukte således ca. tre uker på å krysse Atlanterhavet.

“Augvald” hadde fått tildelt en farlig last på denne turen. Skipet var nemlig lastet med stål og traktorer. Den tunge lasten gjorde at skipet ville synke hurtig hvis den skulle bli utsatt for torpedering.

Konvoien nærmet seg bestemmelsesstedet da det brøt ut et kraftig uvær. Uværet førte til at “Augvald” kom bort fra konvoien den 1. mars. Dagen etter, nærmere bestemt klokken halv ti om kvelden, ble skipet angrepet av den tyske ubåten “U-147”. Skipet befant seg da 150 mil nordvest av Hebridene. Ubåten traff “Augvald” med en torpedo forut. Den tunge lasten gjorde at skipet sank i løpet av få minutter.

Rasmus Kolstø (1919-1988) befant seg på broen sammen med en skipskamerat da torpedoen traff. Da skipet sto på ende med propellen i luften, hoppet Kolstø over bord og svømte for harde livet for ikke å bli tatt med i dragsuget.

Dette var andre gangen Kolstø ble torpedert under andre verdenskrig. Kolstø var matros på Knutsen-rederiets tankskip “Eli Knudsen”, da den ble torpedert den 22. juni 1940 utenfor kysten av Sør-England. Den gang klarte hele mannskapet å berge seg i land. Den 2. mars 1941 var Kolstø den eneste som på mirakuløst vis skulle overleve forliset. For det er et mirakel å overleve på en liten flåte i Atlanterhavet i mars måned. Etter elleve døgn ble han plukket opp av en britisk marinefartøy. Kulden gjorde at Kolstø var sterkt forkommen, og han ble brakt til et sykehus i Skottland. Om den fysiske formen til Kolstø står det følgende i sjøforklaringen fra den 22. mars 1941:

“Considering this young man’s eleven days ordeal on a raft in the Atlantic in wintertime, his present condition is remarkably good.”

I tillegg til at Kolstø avgav sjøforklaring, møtte han også den kjente norske dikteren Nordahl Grieg. Møtet med den unge sjømannen må ha gjort sterkt inntrykk, ettersom den kjente dikteren kort tid senere laget et radiokåseri om Kolstø som han kalte for “Den overlevende”. I tillegg til at kåseriet ble kringkastet gjennom BBC, ble det også gjengitt i prosasamlingen, “Flagget”, som kom ut i 1945.

Den overlevende

Nordahl Grieg

 

  1. april 1941

Jeg traff ham på en sykesal hvor det lå fullt av torpederte sjøfolk. På den ene siden av ham lå en inder, på den andre en hollender; litt lenger borte satt en eldre kineser oppe i sengen og leste et magasin med briller på.

Alle på salen kjente nordmannen, de smilte når de gikk forbi sengen hans, halvpåkledde eller i pyjamas. Han var den eneste overlevende fra et skip; han hadde vært elleve døgn alene på en flåte i Nord-Atlanteren da han ble tatt opp. Det var skjebnen de smilte til, den som hadde utvalgt en av dem så han ble reddet fra undergangen; ingen av dem hadde noe imot å være venner med en slik skjebne.

Han var fra Vestlandet, 22 år gammel, tvilling. Han var ennå mager med et eget febrilt skjær over det tynne, vennlige ansiktet. Han var vendt tilbake, fra havet, ensomheten og døden.

Han fortalte: Det var ved ½ 10-tiden om kvelden vi ble torpedert. Det var en av de første dagene i mars. Det var uvær. Vi hadde en svært stygg last; jern. Vi sank på tre minutter. Det var ikke noe brak, skipet bare rystet. Jeg sprang opp og fikk skåret over surringen på en av flåtene. Jeg hoppet på sjøen da skipet sank. Jeg hadde svømmevest på. Jeg svømte litt omkring. Da fikk jeg se løkta på flåten ble tent. Det var en sånn karbidløkt som tennes når den kommer i vann Jeg svømte dit bort og krabbet meg opp. Det var bare en åre på flåten. Hadde det vært to, kunne jeg kanskje fått rodd flåten bortover til kameratene som lå og ropte men det klarte jeg ikke. – Så ble det stille.

En liten stund etter dukket undervannsbåten opp like ved meg, den hadde vel sett løkta. Jeg hørte noen rope fra tårnet: Hvilket skip var det? – Jeg svarte. Stemmen ropte at han forstod ikke. Så dukket u-båten under.

Det var meget sjø, men jeg fikk rigget opp noen støtter med vindseil, så det ble ikke så mye skvett inn over flåten.

Om morgenen så jeg en liten båt fra skipet, uten årer, et stykke fra; noen av kameratene stod og ropte til meg, men vi kunne ikke komme til hverandre. Utpå dagen så jeg ikke mer til båten.

På flåten var det ferskvann og kjeks. Jeg sultet ikke, men på slutten var det svært tørt å få kjeksen ned. Jeg prøvde å holde meg mest mulig i bevegelse; hadde jeg bare hatt noe å arbeide med, skulle jeg ha laget meg en slags køye. Så gikk dagene. En gang så jeg en destroyer, en annen gang noen fly. Jeg hadde bundet et stykke seilduk på åren og viftet med den. Da jeg hadde vært på flåten en uke, kom en stor Sunderland flygebåt rett mot meg. Den gikk så lavt at jeg trodde den skulle gå ned på vannet. Men den fløy bort igjen. Den meldte av, hørte jeg siden, at den hadde sett en mann. Jeg hadde vanskelig for å gå, og slepte meg rundt på flåten. Det var føttene.

Hver morgen når det var litt sol, hadde jeg kledd av meg for a tørke klærne. Jeg satt da i undertøyet. Men føttene ble dårlige. Om jeg noen gang tapte håpet? Nei, jeg trodde sikkert det skulle gå.

Hva jeg tenkte på? Om jeg er forlovet hjemme? Nei. Han la hurtig til, med et brått smil, men uten at trettheten i øynene ble borte: Ikke ringforlovet. Jeg tenkte på at jeg skulle komme til å klare det. Den ellevte dagen ble jeg tatt opp av en destroyer. Jeg krabbet meg opp da jeg så den, og klarte a stå, støttet til åren. Den styrte like på meg. Så kom jeg hit. Sykepleiersken fortalte meg at han var i villelse da han ble brakt i land; de trodde at bena måtte settes av. Nå vet de at han blir helt frisk igjen, og da konsulen var hos ham for å ta sjøforklaring, husket han navn og hjemsted på hver eneste av sine tredve kamerater om bord. Han hadde fortalt meg hele sin historie, nå er det hans tur å spørre meg.

Hvor jeg kommer fra? Fra London. Det bleke, kloke ansiktet hans blir fullt av medfølelse. Nei, nei, sier han i bekymring – der må det være fælt å være.” (Radiokåseri slutt)

Etter at Kolstø ble plukket opp av den britiske korvetten HMS ”Pimpernel”, ble han brakt i land i Greenock i nærheten av Glasgow, hvor han var på sykehus i to måneder. Senere ble han overført til et annet sykehus i Skottland hvor han var i et år i rekonvalesens. Kolstø benyttet tiden på sykehuset til å lese til styrmannseksamen. Da han ble skrevet ut av sykehuset, meldte han seg til tjeneste for Nortraship og gikk om bord i nye skip. Han var blant annet en tid om bord i Haugesundstankeren “Anna Knudsen”.

Kolstø seilte ute under resten av krigen. På grunn av skader i beina og amputerte tær, fikk han etter krigen beskjed fra legen at han måtte finne seg et kontorarbeid i land. Kolstø omskolerte seg, og jobbet resten av sitt yrkesaktive liv på kontoret til Delta Pumpefabrikk.

PS: Nordahl Grieg skriver at Kolstø hadde ”tredve” skipskamerater. Det korrekte tallet er 29.

Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet

Stadsfysikus Carl Magne Rønnevig

Gjennom sitt lange liv gjorde Carl Magne Rønnevig (1874-1970) en stor innsats for Haugesund kommune både som engasjert  politiker, formann i museet og lege/stadsfysikus. Han var en éner i sin samtid, men merkelig nok er han ikke beæret med et gatenavn oppkalt etter seg. Det hadde han fortjent. Det er ikke for sent.

C. Magne Rønnevig_nytt

Carl Magne Rønnevig ble født i Haugesund den 29. oktober 1874 som sønn av skipsreder Knud Hansen Rønnevig og hustru Karen Margrethe Magnesen. Etter å ha tatt Middelskolen i Haugesund, dro Rønnevig til Kongsgaard skole i Stavanger hvor han tok eksamen artium i 1892. Han tok medisinsk embetseksamen i 1900 og var vernepliktig løytnant i saniteten samme år. Samme år giftet han seg med student Signe Wilhelmine Jensen fra Kristiania. Som en liten kuriositet kan det nevnes at herr Rønnevig aldri glemte ekteparets bryllupsdag, ettersom de giftet de seg på hans fødselsdag.

Ekteparet Rønnevig kom til Haugesund i 1901 hvor han etablerte seg som privatpraktiserende lege. I 1903 var han kandidat ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling. Rønnevig engasjerte seg strekt i kampen mot ”den hvite pest” – tuberkulosen. I 1906 ble han formann i Haugesund tuberuloseforening. Denne foreningen ble samme år til Haugesund Sanitetsforening, som sørget for at det ble samlet inn midler til byggingen av ”Førre Pleiehjem for tuberuløse”. Rønnevig var lege ved Førre Pleiehjem fra de åpnet i 1909. Han foretok flere studiereiser både i Norge og utlandet for å studere tuberkulosen.

I 1921 ble Rønnevig stadsfysikus, det vil si sjef for helseetaten i Haugesund. Denne stillingen hadde han frem til 1946. (Han ble avsatt av de tyske myndighetene i 1942, men ble gjeninnsatt som stadsfysikus etter krigen) Det kan også nevnes at Rønnevig arbeidet mye for å hjelpe folk med psykiske lidelser og han var formann i byggekomiteen for Hemmingstad sinnsykehjem som sto ferdig i 1927. Han var også formann i byggekomiteen for Haugesund sykehus og var medlem av styret i Haugesund sykehus fra 1913 til 1946.

Stadsfysikus Rønnevig var en engasjert samfunnsborger. Han kom tidlig med i politikken og ble valgt inn i bystyret da han var 31 år. Den gang ble 31 år ansett å være ung alder i politisk sammenheng. Det kan for øvrig nevnes at Rønnevig var blant lokale forkjempere for kvinners rett til å stemme ved valg. Rønnevig satt ni perioder i bystyret (1905-1919 og 1926-1937) hvor han representerte Venstre. I fire av periodene (1911-1913, 1917-1919 og 1929-1934) satt han også i formannskapet. I 1911 var han byens ordfører og i 1913 byens varaordfører. For årene 1913-1915 og 1928-1930 var han varamann til Stortinget. For årene 1931-1933 var han fast representant på Stortinget for Venstre.

Som politiker var Rønnevig opptatt av mange saker. Den saken som opptok han mest var kommunikasjon, det vil si bedre veiforbindelser mellom by og land. I 1905 tok han initiativ til dannelsen av Haugesund permanente kommunikasjonskomité (senere Haugesund kommunale samferdselsnemd). Rønnevig ønsket ikke bare å bygge veier. Han mente også at det burde bygges jernbane mellom Haugesund og Odda. Han ble kalt for ”Oddabanens far”, og i 1923 besluttet stortinget at banen skulle bygges. Dessverre ble det aldri noen jernbane mellom Haugesund og Odda.

Rønnevig hadde mange interesser. Da speiderbevegelsen etablerte seg i Haugesund i 1911, var han den første troppsføreren. Rønnevig var også svært interessert i lokalhistorie. Han var derfor en av initiativtakerne til dannelsen av Museums- og historielaget for Haugesund og bygdene i 1925 og opprettelsen av Haugesund Museum i 1932. Rønnevig var formann i Museums- og historielaget fra 1925 til 1952. Da han gikk av som formann, ble han museumslagets første æresmedlem.

Det kan også nevnes at Rønnevig tok sin kristne tro svært alvorlig, og i 1938 gikk han inn i den såkalte Oxford-begelsen. Dette var en frikirkelig menighet som hadde stor oppslutning også i Haugesund.

I 1951 ble Carl Magne Rønnevig tildelt borgerdådsmedaljen i sølv for sin samfunnsgavlige innsats. Denne utmerkelsen var det bare 15 kvinner og menn i Norge som til da hadde oppnådd. I 1957 ble han tildelt Haugesund kommunes ærestegn, ”De fykende måker” for sitt oppofrende arbeid for Haugesund gjennom en mannsalder.

Ekteparet Rønnevig flyttet fra Haugesund i 1954 for å bo hos sin datter. Carl Magne Rønnevig døde på Årnes i Ringerike den 2. mars 1970 i en alder av 95 år.

 

75 år siden tyskerne kom til Haugesund

Med sang og taktfast marsj ble Haugesund besatt av tyske soldater klokken syv om morgenen den 10. april 1940.

DS Austri

Mens Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim ble okkupert den 9. april 1940, kom de første tyske troppene til Haugesund dagen etter. Soldatene ankom Haugesund klokken 06.25 med D/S ”Austri” og la seg til ved Garpeskjærskaien. En person ble sendt opp til politikammeret, hvorpå politimester Harald Langlie kunne forsikre den tyske utsendingen om at byen ville overgi seg uten kamp. Dermed kunne soldatene marsjere taktfast over Risøybroen mens de av full hals sang ”Die Fahne hoch”. Soldatene tok oppstilling på Indre kai, mens det ble satt ut vaktposter ved Politikammeret og Posthuset, hvor telegrafstasjonen befant seg.

I løpet av de neste dagene kom det flere tropper til Haugesund og Karmøy. Den første troppen av tyske soldater ble for en kort periode innkvartert på Breidablik skole, mens de neste troppene ble innkvartert i Turnhallen og Lillesund skole. Allerede pr. den 15. april var det stasjonert en bataljon i Haugesund, det vil si rundt 500 soldater. Man regner med at det på det meste var stasjonert rundt 3.500 soldater på Haugalandet under krigen.

Mens det i våre nabobyer var krigshandlinger den 9. april, forløp dagen relativt rolig på Haugalandet. Det man merket både på Karmøy og i Haugesund var stor aktivitet av tyske fly. Folk kunne også høre at det ble løsnet skudd fra et marinefartøy ute på Sletta. Utenfor Skudenes, midt i Boknafjorden, lå en tysk ubåt og voktet innløpet til Stavanger. I Parken i Skudeneshavn sto norske marinefolk med kikkert og fulgte nøye med den tyske ubåtens bevegelser. Alt som skjedde ble rapporterte til et norsk marinefartøy som lå i ytre havn av Skudeneshavn. Utenfor Geitungen fyr ved Skudeneshavn kom det til kamphandlinger om ettermiddagen da en britisk ubåt ble angrepet av tyske fly. Den umiddelbare nærheten til krigsaktivitetene den 9. april gjorde at store deler av befolkningen i Skudeneshavn valgte å evakuere til landsteder og gårdsbruk som lå utenfor den nærmeste kysten. I Kopervik ble det meldt om en roligere stemning, men også her merket man den store flytrafikken. Havnen var fylt med både større og mindre båter av ulik nasjonalitet som lå ved kai i påvente av en avklaring av den spente situasjonen.

Den 10. april ble det meldt at mange fra Kopervik evakuerte, og fraflyttingen fra byen fortsatte de nærmeste dagene. Til tross for at skolestyret i Kopervik den 9. april besluttet at skolen skulle fortsette som før, møtte det bare opp 15 elever dagen etter. Fra avisene kan vi lese hvor mange av innbyggerne fra Kopervik evakuerte. I en liten notis i Haugesunds Dagblad den 23. april står det blant annet om sognepresten i Kopervik som på oppfordring skulle holde andakt for de evakuerte på steder som Sund, Stokkastrand og Eide. Selv om de ikke dro langt da de evakuerte, flyktet over halv byen. I en notis fra samme avis datert 7. mai sto det at ”Mange evakuerte er de siste dagene kommet hjem til Kopervik, men fremdeles er befinner over halvparten av befolkningen sig på landet.”

Også utenfor kysten av Bømlo var det stor krigsaktivitet den 9. april. Et tysk fly ble skutt ned over Espevær, hvor befolkningen kunne se at flyet styrtet i havet vest for øya. Litt senere styrtet også et tysk fly ved Hiskjo. Her klarte en av besetningen å redde seg ut av flyet og ble plukket opp av noen fiskere som drev og trakk garn.

I Haugesund samlet folk seg i sentrum fra tidlig om morgenen den 9. april , og rykteflommen florerte. Et av ryktene gikk ut på at tre tyske marinefartøyer var på vei til Haugesund. Folk samlet seg derfor på utsiktspunkter som Risøybroen og Havnaberg, hvor man sto og speidet. Til slutt ble det så mye folk på Risøybroen at politiet måtte sperre broen slik at den var kun tilgjengelig for alminnelig gjennomgangstrafikk. Alle elever ved både folkeskolene og ”Den høiere skole” ble sendt hjem på ubestemt tid.

Det var for øvrig ikke tyskerne som startet med å beordre mørklegging av byen. Allerede natt til den 9. april var alle fyrlykter langs kysten slukket og samme dag fikk hele byens befolkning beskjed om at de måtte blende. All gatebelysning ble slått av og ved innkjørselsveiene til byen sto det vakter som stanset biler som hadde lyset på. Bilene fikk ordre om å dra til politikammeret hvor lyktene ble malt over. Påbudet om blending gjaldt ikke bare Haugesund. Også på Karmøy og innover i distriktene fikk folk beskjed om å blende.

Luftvernnemden i Haugesund, som var ledet av byens politimester, hadde møte tidlig på morgenen den 9. april for å drøfte situasjonen. Her ble det besluttet å anbefale at de av innbyggerne som hadde landsteder eller slektninger innover i distriktet, burde evakuere så snart som mulig. De som ikke hadde noe sted å flytte til, skulle avvente situasjonen. Allerede før meldingen om evakuering var besluttet, hadde folk begynt å forlate byen. Alt tilgjengelig materiell i form av biler, busser, hester, sykler og lastebiler ble satt inn for å få flest mulig av befolkningen ut av byen. I følge årsmeldingen fra stadsfysikus for 1940, bar evakueringen den 10. april preg av panikk:

Folk dro innover landet i bil, med ”hestekjøretøy”, på sykkel og til fots. Mangfoldige ga seg ikke engang tid til å ta med seg det aller nødvendigste. Og mange måtte finne seg i opphold under åpen himmel den første natt. Skoler, bedehus, ungdomslokaler og andre forsamlingshus ble tatt i bruk til hus for forfrosne og forkomne mennesker i alle aldre. Og i de private bondehus ble folk stuet inn til langt over grensene for det rimelige. Folk var enestående snille og hjelpsomme.”

Engstelige haugesundere, som ikke hadde landsted eller slektninger på landet, tok om kvelden den 9. april med seg telt og soveposer og dro til Haraldsvang, hvor det for anledningen var opprettet teltleir.

De som var tidlig oppe neste dag fikk med seg den historiske hendelsen da de første tyske tropper taktfast marsjerte gjennom byens gater. Det første strategiske stedet som ble okkupert var byens post- og telegrafvesen. Fra den 10. april ble det derfor verken sendt telegrammer eller telefonert til og fra Haugesund. Først fra den 15. april ble det gitt adgang for livsviktige rikstelefoner. Slike samtaler måtte avklares med byens ordfører, og han måtte deretter anbefale telefonbruken overfor de tyske myndigheter. Den lokale telefonen, altså bruk av telefon innen Haugesund, fungerte imidlertid. Den 9. og 10. april ble det faktisk notert rekord når det gjaldt lokal bruk av telefon i Haugesund. I løpet av de to dagene ble det registrert 100.000 samtaler.

Om formiddagen den 10. april ble representanter for pressen innkalt til møte på byens politikammer for å få en orientering av avsnittskommandør Spengemann og den tyske konsul, dr. Lanwehr. Haugesund hadde den gang tre dagsaviser, nemlig Haugesunds Dagblad, Haugesunds Avis og Haugaland Arbeiderblad. Den tyske kommandøren ba de tre avisene om å oppfordre befolkningen til ro og lojalitet. Konsulen understreket overfor pressen at de tyske soldater ikke kom som fiender til Norge, men det dreide seg om en fredelig besettelse.

”- Den tyske soldat skal gjøre alt for å respektere landets ære, den norske forsvarsmakts ære, den norske stats og hver enkelt norsk borgers ære. Den skal respekteres og ikke på noen som helst måte angripes. Dette er blitt pålagt soldaten som plikt.”

Møtet ble avsluttet ved at konsulen og kommandøren takket pressen for fremmøtet og uttrykte håp om at livet i Haugesund ville gå sin vante gang. Selv om avisene ikke ble underlagt forhåndssensur i oppstarten, hadde avisene klare begrensninger om hva de kunne og hva de ikke kunne skrive. (Mer om dette i kapittelet Media.)

Det skulle gå en tid før alt var tilbake i sin vante gang. Skolene i Haugesund var stengte og en stor del av byens befolkning hadde søkt tilflukt innover i distriktet. Hvor mange som evakuerte fra Haugesund vet en ikke, men ifølge en artikkel i Haugesunds Dagblad den 6. mai 1940 var det snakk om flere tusen.

Man regner med at der i Grinde bor ca. 4-500 evakuerte og noe lignende er vel tilfelle også for Førresfjordens vedkommende. I Vats herred antar man at det bare bor 3-400 evakuerte, og en stor del av gårdene har ingen evakuerte. Derimot bor der mange stavangere i Ilsvåg, antakelig ca 80-100. Sandeid og Vikedal hadde også et stort innrykk fra Stavanger de første evakueringsdager. Flere båter kom hver eneste kveld fullastet til disse steder. Det samme var tilfelle for Nedstrands vedkommende. Til hvert av disse steder kom mellom 3-400 personer.”

Den største ”flyktningekolonien” befant seg i området Førre – Aksnes. På denne strekningen mente man at det bodde rundt 2.000 evakuerte haugesundere, hvorav 800 bodde på Kolnes.

På Eikje, Skre, Kolnes og Aksnes, ja, naturligvis også i Førre, er der jo mer sommerhytter enn noget annet sted i Haugesundsdistriktet, og man kan nok si at samtlige hytter var tatt i besiddelse til evakuering. Dessuten bodde der evakuerte folk på omtrent alle bondegårdene og endatil på bedehusene.” (Kilde: HD 11.05.40.)

De første ukene etter krigsutbruddet ble arbeidslivet hardt rammet ved at mange ikke møtte opp på arbeid som vanlig. Samtlige aviser fikk problemer med distribusjonen ettersom de fleste av avisbudene hadde søkt tilflukt utenfor byen. Mange av byens kafeer og butikker holdt stengt de første dagene etter krigsutbruddet. Noen som ikke stengte var byens bakere. Den gang hadde byen 13 bakerier med egne utsalg og det ble meldt at disse holdt åpent. Postforbindelsen stanset også opp, men fra den 12. april var det atter normal forbindelse mellom Haugesund og distriktet som ble betjent med rutebiler. I løpet av den første uken i mai var de fleste av de store bedriftene i Haugesund i gang igjen. (Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet)

Hydrofoilbåtene

41 Hydrofoilruten 1960

Da hydrofoilbåten startet å gå mellom Bergen og Stavanger sommeren 1960, representerte den et stort framskritt innen samferdselssektoren.

Nordens første hydrofoilbåt fikk navnet ”Vingtor”, og ble satt inn i ordinær rutedrift mellom Bergen og Stavanger fra 15. juni 1960. Bak det nye samferdselstilbudet sto de samme selskapene som drev Nattruten, nemlig Det Stavangerske Dampskibsselskab og Sandnæs Dampskibs Aktieselskab med eierandeler på henholdsvis 60 og 40 prosent.

Mens Nattruten brukte ti timer på strekningen Stavanger – Bergen, brukte hydrofoilbåten fire timer. Hydrofoilbåtene var imidlertid mye ute av drift, og på folkemunne ble de derfor kalt for ”hydrofeilen”.

Verdens første hydrofoilbåter ble satt inn i fart over Messinastredet, mellom Italia og Sicilia i 1956. Båtene var bygget i aluminium og hadde store vinger framme for å kunne løfte opp skroget når båten kom opp i stor fart. Spørsmålet var om den typen båter kunne settes inn på den værharde kysten av Vest-Norge.

Selskapene som drev Nattruten mente dette var framtiden, og i desember 1959 ble de tildelt konsesjon for en hydrofoilbåt med plass til 100 passasjerer for strekningen Stavanger – Bergen. Etter navnekonkurranse ble det bestemt at hydrofoilen skulle hete ”Vingtor”.

”Vingtor” ble bygget ved verftet Leopoldo Rodriquez i Messina, Italia og hadde en prislapp på 3,4 millioner kroner. 18. mai 1960 ble ”Vingtor” heist om bord i et linjeskip og seilt til Hamburg. Fra Hamburg gikk båten for egen maskin. ”Vingtor” ankom Stavanger den 3. juni. Fem dager senere gjorde den sin første prøvetur til Haugesund. Sammenlignet med nattrutebåtene var hydrofoilene spinkle farkoster. ”Vingtor” var sveist sammen av tynne aluminiumsplater. Skrogets bredde var seks meter, mens den mellom vingene var 10,7 meter. Takket være en Daimler Benz-motor på 2.500 hestekrefter, kunne ”Vingtor” suse av gårde i en maks fart på 38 knop.

305 b Hydrofoilen

På grunn av de brede vingene måtte kaianleggene både i Kopervik og Haugesund bygges om med pirer ut i sjøen for av hydrofoilene skulle kunne legge til kai.

Til stor skuffelse både for Haugesund Dampskibsselskab og Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap, var det de to nattruteselskapene som også fikk konsesjon på hydrofoilbåtrute nummer to mellom Stavanger og Bergen. Den nye hydrofoilbåten var søsterskip av ”Vingtor” og fikk navnet ”Sleipner”. Den nye hydrofoilbåten ble satt inn i ruten fra slutten av mai 1961.

Hydrofoilbåtene var plaget av mange tekniske uhell, og måtte stadig inn til reparasjoner. Som ikke det var nok, gikk ikke hydrofoilbåtene om vinteren. Båtene ble satt på land i begynnelsen av november og rutene ble tatt opp igjen rundt 1. april. Dette ble begrunnet med at det normalt sett var mye dårlig vær langs kysten om vinteren og båtene ikke hadde tillatelse til å gå når det var mørkt. Etter påtrykk fra Haugesund kommune gikk Det Stavangerske med på å la den ene hydrofoilen, som en prøveordning, gå i en vinterrute mellom Haugesund-Kopervik og Stavanger fra januar til april 1963. Hydrofoilen måtte imidlertid kun gå når det var dagslys. I forbindelse med avslutningen av den fjerde sesongen i november 1963, gjorde sjefen i Det Stavangerske, Erling Aanensen, en oppsummering. Til Bergens Tidende uttalte Aanensen at erfaringene med vinterrute Haugesund – Stavanger var negative, og han tvilte på at det noen gang ville bli helårsrute med hydrofoilbåter. Selskapet var imidlertid fornøyd med sommerrutene, og sesongene 1963 hadde hatt få avbrudd.

Fra sommeren 1961 ble det satt inn hydrofoilbåter både i Sunnhordland og Ryfylke. Dette var mindre båter som kunne ta 64 passasjerer. H.S.D. fikk sin hydrofoilbåt, ”Teisten”, i juli, mens nattruteselskapene fikk sin hydrofoilbåt, ”Ekspressen”, i august.

”Teisten” gikk i rute mellom Bergen, Leirvik, Tittelsnes, Ølen og Skånevik. Ettersom ”Teisten” gikk fra Tittelsnes til Bergen, kunne H.S.D. bruke sin hydrofoilbåt i konkurranse med ”Vingtor” og ”Sleipner”. H.S.D. satte nemlig opp bussrute som korresponderte med hydrofoilbåten til og fra Haugesund to ganger hver dag. Reiste du for eksempel fra Haugesund med buss klokken syv om morgenen via Tittelsnes, var du i Bergen kvart over ti.

Fra 29. juni 1968 satte H.S.D. inn en hydrofoilbåt nummer to i Sunnhordland. Den ble satt inn i rute mellom Bergen, Rubbestadneset, Leirvik, Sunde og tilbake til Bergen. Båten som var bestilt var av samme typen som ”Teisten”, men var forsinket. H.S.D. fikk derfor leie en hydrofoilbåt like stor som ”Vingtor” og ”Sleipner”. Den båten het ”Tumlaren” og gikk i nevnte rute et par-tre måneder før den nye båten, ”Tedno”, overtok.

Selv om hydrofoilbåtene hadde mange driftsavbrudd, økte antall passasjerer for hvert år. Samtidig gikk antallet passasjerer på den tradisjonelle Nattruten tilbake. Hydrofoilbåtene ble i 1974 avløst av en ny båttype, nemlig westamaranene.

Opplysningene til denne artikkelen er hentet fra boken ”Historien om Haugalandet – 1960-tallet”.

 

Klodsmajoren og Charlie Hebdo

IMG_4016 

Ordet ”satiremagasin” er blitt mye brukt de siste månedene. Visste du at Haugesund for hundre år siden hadde et ukentlig satiremagasin som gjennom tekst og tegninger gjorde narr av byens maktpersoner? Bladet var så skarp i sin satire, at byens politimester en gang forsøkte å beslaglegge et nummer. Men det gjorde bare bladet enda mer populært.

Den 7. Januar i år ble det franske satiremagasinet Charlie Hebdo utsatt for et brutalt attentat. Bakgrunnen for attentatet går tilbake til 2006 da bladet første gang trykket en såkalt Muhammed-karikatur. Bladet ble forsøkt både saksøkt og brannbombet, før det i januar altså ble utsatt for et brutalt attentat. Attentatmennene trodde kanskje at de skulle klare å få lagt ned bladet ved å drepe redaktøren, men resultatet ble omvendt. Opplaget har eksplodert og folk står nå hver uke i kø for å få bladet. Dette paradokset fikk meg til å tenke på satiremagasinet Klodsmajoren som kom ut i Haugesund under første verdenskrig.

IMG_4017

Klodsmajoren var et ukemagasin som ble drevet av Oscar Skarsgaard (1878-1959). Skarsgaard var utdannet som bokbinder og drev i mange år sitt eget bokbinderi. Det som imidlertid lå hans hjerte nærmest var å skrive. Han skrev både dikt og revytekster, men mest kjent ble han som redaktør for Klodsmajoren.

Ved hjelp av morsomme tekster og gode karikaturtegninger sparket redaksjonen til byens øvrighetspersoner. Mens Skarsgaard skrev tekst, var det Bjarne Halvorsen (1896-1948) som leverte de fleste tegningene. Det var et harmløst magasin, men i november 1915 hadde byens politimester, Ola Bertelen (1864-1946) fått nok av vittighetene til Skarsgaard. Det var spesielt et vers som falt politimesteren tungt for brystet. Magasinet ble derfor beslaglagt for at politiet skulle sladde over det ene verset. Det vil si; magasinet ble prøvd beslaglagt. Politiet fikk nemlig bare tak i en del av opplaget. Da ryktene gikk om at politiet ville beslaglegge eller sladde over deler av ukens nummer, ble bladene solgt som varmt hvetebrød. Av et opplaget på 1.700, klarte politiet bare å få hånd om 90 eksemplarer.

En av datidens mest kjente lokale kulturpersonligheter, Fritjof Øvrebø (1871-1927), reagerte på politiets smålighet og leverte inn et leserinnlegg til Haugesunds Avis, hvor han rettet flengende kritikk mot politimesteren. Under overskriften Skandalen, skrev Øvrebø blant annet følgende:

”Når Haugesunds politi tar fatt på “Klodsmajoren” og setter med voldshånd en svær sværteflekk over 1. vers i Skarsgaards fortreffelige dikt “Skandalen”, da er dette først og fremst en internasjonal rekord i latterlighet. Et virkelig frodig talent som Skarsgaard knekker man ikke ved en så fjollete behandling.”

Dette utviklet seg til å bli en pinlig sak for politimester Bertelsen. Både statsadvokaten og riksadvokaten forkastet hans beslutning om å gå til sak mot redaktøren og utgiveren av Klodsmajoren, Oscar Skarsgaard.

I boken ”Historien om Haugalandet – 1. verdenskrig” står det mer om Klodsmajoren og hvor en kan se mange av de artige tegningene til Bjarne Halvorsen.