Rasmus Kolstø fra Haugesund: Overlevde 11 døgn på flåte

Her følger historien om en av et de største bergingsmiraklene under 2. verdenskrig. Som eneste overlevende av et mannskap på 30, klarte Rasmus Kolstø fra Haugesund å holde seg i live på en flåte i elleve døgn før han ble berget.

Haugesundsrederiet H.M. Wrangell sitt første og største tap målt i antall menneskeliv var forliset av «Augvald» i mars 1941. Av et mannskap på 30 var det kun en overlevende. Den som overlevde, haugesunderen Rasmus Kolstø, fikk besøk av Nordahl Grieg da han lå på sykehuset. Samtalen de hadde ble til et radiokåseri og senere gjengitt i en av hans bøker.

Rasmus Kolstø

«Augvald» var et engelskbygget dampskip på 8.600 dødvekttonn som Wrangell-rederiet overtok i 1923. Skipet var da tre år gammelt. Den 13. februar 1941 var «Augvald» med i en konvoi på 30 skip som gikk fra Halifax i Canada til England. Konvoien gikk med en gjennomsnittsfart av syv knop, og brukte således ca. tre uker på å krysse Atlanterhavet.

«Augvald» hadde fått tildelt en farlig last på denne turen. Skipet var nemlig lastet med stål og traktorer. Den tunge lasten gjorde at skipet ville synke hurtig hvis den skulle bli utsatt for torpedering.

Konvoien nærmet seg bestemmelsesstedet da det brøt ut et kraftig uvær. Uværet førte til at «Augvald» kom bort fra konvoien den 1. mars. Dagen etter, nærmere bestemt klokken halv ti om kvelden, ble skipet angrepet av den tyske ubåten «U-147». Skipet befant seg da 150 mil nordvest av Hebridene. Ubåten traff «Augvald» med en torpedo forut. Den tunge lasten gjorde at skipet sank i løpet av få minutter.

Rasmus Kolstø (1919-1988) befant seg på broen sammen med en skipskamerat da torpedoen traff. Da skipet sto på ende med propellen i luften, hoppet Kolstø over bord og svømte for harde livet for ikke å bli tatt med i dragsuget.

Dette var andre gangen Kolstø ble torpedert under andre verdenskrig. Kolstø var matros på Knutsen-rederiets tankskip «Eli Knudsen», da den ble torpedert den 22. juni 1940 utenfor kysten av Sør-England. Den gang klarte hele mannskapet å berge seg i land. Den 2. mars 1941 var Kolstø den eneste som på mirakuløst vis skulle overleve forliset. For det er et mirakel å overleve på en liten flåte i Atlanterhavet i mars måned. Etter elleve døgn ble han plukket opp av en britisk marinefartøy. Kulden gjorde at Kolstø var sterkt forkommen, og han ble brakt til et sykehus i Skottland. Om den fysiske formen til Kolstø står det følgende i sjøforklaringen fra den 22. mars 1941:

«Considering this young man’s eleven days ordeal on a raft in the Atlantic in wintertime, his present condition is remarkably good.»

I tillegg til at Kolstø avgav sjøforklaring, møtte han også den kjente norske dikteren Nordahl Grieg. Møtet med den unge sjømannen må ha gjort sterkt inntrykk, ettersom den kjente dikteren kort tid senere laget et radiokåseri om Kolstø som han kalte for «Den overlevende». I tillegg til at kåseriet ble kringkastet gjennom BBC, ble det også gjengitt i prosasamlingen, «Flagget», som kom ut i 1945.

Den overlevende

Nordahl Grieg

 

  1. april 1941

Jeg traff ham på en sykesal hvor det lå fullt av torpederte sjøfolk. På den ene siden av ham lå en inder, på den andre en hollender; litt lenger borte satt en eldre kineser oppe i sengen og leste et magasin med briller på.

Alle på salen kjente nordmannen, de smilte når de gikk forbi sengen hans, halvpåkledde eller i pyjamas. Han var den eneste overlevende fra et skip; han hadde vært elleve døgn alene på en flåte i Nord-Atlanteren da han ble tatt opp. Det var skjebnen de smilte til, den som hadde utvalgt en av dem så han ble reddet fra undergangen; ingen av dem hadde noe imot å være venner med en slik skjebne.

Han var fra Vestlandet, 22 år gammel, tvilling. Han var ennå mager med et eget febrilt skjær over det tynne, vennlige ansiktet. Han var vendt tilbake, fra havet, ensomheten og døden.

Han fortalte: Det var ved ½ 10-tiden om kvelden vi ble torpedert. Det var en av de første dagene i mars. Det var uvær. Vi hadde en svært stygg last; jern. Vi sank på tre minutter. Det var ikke noe brak, skipet bare rystet. Jeg sprang opp og fikk skåret over surringen på en av flåtene. Jeg hoppet på sjøen da skipet sank. Jeg hadde svømmevest på. Jeg svømte litt omkring. Da fikk jeg se løkta på flåten ble tent. Det var en sånn karbidløkt som tennes når den kommer i vann Jeg svømte dit bort og krabbet meg opp. Det var bare en åre på flåten. Hadde det vært to, kunne jeg kanskje fått rodd flåten bortover til kameratene som lå og ropte men det klarte jeg ikke. – Så ble det stille.

En liten stund etter dukket undervannsbåten opp like ved meg, den hadde vel sett løkta. Jeg hørte noen rope fra tårnet: Hvilket skip var det? – Jeg svarte. Stemmen ropte at han forstod ikke. Så dukket u-båten under.

Det var meget sjø, men jeg fikk rigget opp noen støtter med vindseil, så det ble ikke så mye skvett inn over flåten.

Om morgenen så jeg en liten båt fra skipet, uten årer, et stykke fra; noen av kameratene stod og ropte til meg, men vi kunne ikke komme til hverandre. Utpå dagen så jeg ikke mer til båten.

På flåten var det ferskvann og kjeks. Jeg sultet ikke, men på slutten var det svært tørt å få kjeksen ned. Jeg prøvde å holde meg mest mulig i bevegelse; hadde jeg bare hatt noe å arbeide med, skulle jeg ha laget meg en slags køye. Så gikk dagene. En gang så jeg en destroyer, en annen gang noen fly. Jeg hadde bundet et stykke seilduk på åren og viftet med den. Da jeg hadde vært på flåten en uke, kom en stor Sunderland flygebåt rett mot meg. Den gikk så lavt at jeg trodde den skulle gå ned på vannet. Men den fløy bort igjen. Den meldte av, hørte jeg siden, at den hadde sett en mann. Jeg hadde vanskelig for å gå, og slepte meg rundt på flåten. Det var føttene.

Hver morgen når det var litt sol, hadde jeg kledd av meg for a tørke klærne. Jeg satt da i undertøyet. Men føttene ble dårlige. Om jeg noen gang tapte håpet? Nei, jeg trodde sikkert det skulle gå.

Hva jeg tenkte på? Om jeg er forlovet hjemme? Nei. Han la hurtig til, med et brått smil, men uten at trettheten i øynene ble borte: Ikke ringforlovet. Jeg tenkte på at jeg skulle komme til å klare det. Den ellevte dagen ble jeg tatt opp av en destroyer. Jeg krabbet meg opp da jeg så den, og klarte a stå, støttet til åren. Den styrte like på meg. Så kom jeg hit. Sykepleiersken fortalte meg at han var i villelse da han ble brakt i land; de trodde at bena måtte settes av. Nå vet de at han blir helt frisk igjen, og da konsulen var hos ham for å ta sjøforklaring, husket han navn og hjemsted på hver eneste av sine tredve kamerater om bord. Han hadde fortalt meg hele sin historie, nå er det hans tur å spørre meg.

Hvor jeg kommer fra? Fra London. Det bleke, kloke ansiktet hans blir fullt av medfølelse. Nei, nei, sier han i bekymring – der må det være fælt å være.» (Radiokåseri slutt)

Etter at Kolstø ble plukket opp av den britiske korvetten HMS ”Pimpernel», ble han brakt i land i Greenock i nærheten av Glasgow, hvor han var på sykehus i to måneder. Senere ble han overført til et annet sykehus i Skottland hvor han var i et år i rekonvalesens. Kolstø benyttet tiden på sykehuset til å lese til styrmannseksamen. Da han ble skrevet ut av sykehuset, meldte han seg til tjeneste for Nortraship og gikk om bord i nye skip. Han var blant annet en tid om bord i Haugesundstankeren «Anna Knudsen».

Kolstø seilte ute under resten av krigen. På grunn av skader i beina og amputerte tær, fikk han etter krigen beskjed fra legen at han måtte finne seg et kontorarbeid i land. Kolstø omskolerte seg, og jobbet resten av sitt yrkesaktive liv på kontoret til Delta Pumpefabrikk.

PS: Nordahl Grieg skriver at Kolstø hadde ”tredve” skipskamerater. Det korrekte tallet er 29.

Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet