Intervju med en tysk soldat

Rudolf Popp
Rudolf Popp var tysk soldat i Norge under store deler av andre verdenskrig. Her ser vi Popp hjemme på terrassen i Emden i april 20013 mens han viser fram bildet av seg selv som tysk soldat.

I de fem krigsårene, 1940-1945, oppholdt det seg rundt 350.000 tyske soldater i Norge, hvorav ca. en prosent av dem var stasjonert på Haugalandet. Noen av soldatene var lenge i Norge, mens andre var her i en kort periode. Da jeg arbeidet med boken om 1940-tallet og andre verdenskrig, slo det meg hvor lite stoff det fantes om hvordan livet artet seg for de mange tyske soldatene som oppholdt seg i Norge

Ettersom Emden er den tyske vennskapsbyen til Haugesund, tok jeg kontakt med en journalist i Emder Zeitung og spurte om de kunne etterlyse personer som hadde vært soldater på Haugalandet under andre verdenskrig. Til alt hell fikk avisen svar fra en mann i Emden som het Rudolf Popp. Jeg var hjertelig velkommen til å komme på besøk til herr Popp. I april 2013 dro jeg derfor ned til Emden og fikk møte en 89 år gammel mann med både god hukommelse og fortellerevne. La meg understreke at dette var en mann som ikke skrøt av sitt soldatliv; tvert imot. Som de alle fleste unge tyske menn ble også Rudolf Popp tvunget ut i en krig som var startet av Adolf Hitler. Opposisjonelle ble internert – desertører/militærnektere skutt.

Rudolf Popp hadde akkurat fylt 18 år da han våren 1942 ble innkalt til militærtjeneste. Popp var født og oppvokst ved havnebyen Emden og arbeidet som tømmermannslærling ved krigens utbrudd. Da han ble innkalt til krigstjeneste, visste han verken hvor han skulle eller hvilken type tjeneneste han skulle inn i.

– Ingen av dem som ble innkalt visste hvor de skulle. Hvilken tjeneste vi ble satt til var ofte avhengig av yrkesbakgrunn. Som tømmermann havnet jeg i pionertroppen (ingeniørtroppen). Etter en kort opplæring ved en militærforlegning i Hamburg, ble jeg og min tropp (1. pionerkompani i 269. infanteridivisjon) sendt med tog til Århus. Fremdeles ante vi ikke hvor vi skulle. Det alle fryktet var å bli sendt til Østfronten. Selv om Tyskland på det tidspunktet var på fremmarsj, visste alle at det å bli sendt til Østfronten var en farlig krigstjeneste. Vi pustet derfor alle lettet ut da vi ble satt om bord i troppeflytningsskipet ”Monte Rosa” med kurs mot Oslo. Vi var i Oslo i en uke før vi ble sendt med tog til Bergen. Det vil si; vi måtte gå av toget på Voss og deretter marsjere til Nesttun.

Rudolf Popp var i Bergen fram til februar 1943. I løpet av oppholdet i Bergen fikk han videre opplæring. Pionertroppenes fremste oppgaver var å bygge bunkerser, skytterstillinger samt legge ut minefelt og eksplosiver med tanke på en eventuell invasjon fra de allierte. I februar 1943 ble troppen hans sendt til Kopervik. Her ble det opphold både i Kopervik og Åkra før troppen hans fikk et oppdrag av lengre varighet på Visnes.

Rudolf Popp i full soldatuniform
Her ser vi Rudolf Popp i tysk uniform under andre verdenskrig.

Koppergruven på Visnes var av strategisk stor betydning, og her var det under hele krigen stasjonert et infanterikompani som skulle beskytte gruvene og sørge for at produksjonen gikk som normalt. På Visnes fikk Popp og hans tropp i oppgave å bygge bunkerser og skytterstillinger. Bedehuset på Visnes var rekvirert av tyskerne og der både spiste og bodde soldatene.

Høsten 1943 ble troppen sendt til Haugesund. I en periode på ni måneder bodde de i brakker som ble satt opp i nærheten av det nye sykehuset. Ingeniørtroppen sørget selv for byggingen av brakkene. Senere under oppholdet i Haugesund ble troppen forflyttet til en forlegning nær Eivindsvatnet.

Med Haugesund som base ble Popp sendt rundt omkring på Haugalandet hvor han og hans tropp var ansvarlig for å bygge konstruksjoner som skulle hindre, eller i det minste sinke, de allierte hvis det ble invasjon. I Haugesund ble det blant annet bygget de såkalte ”Hitlertennene”; store betongklosser ved alle innfartsveiene. Hans pionertropp var også ansvarlig for å plassere ferdiglagede sprengkamre på 80 x 80 centimeter som ble plassert på strategiske steder på Risøybroen og Hasseløybroen. Hvis det hadde blitt en invasjon, ville begge broene blitt sprengt.

Popp fikk også et opphold i Fjæra i Åkrafjorden hvor han og hans tropp sørget for å bygge sprengkamre og depoter med sprenglegemer langs bruer og tunneler ved den nye Åkrafjordveien. I tilfelle en engelsk invasjon ville den nye veianlegget som tyskerne hadde fått bygget, bli sprengt bit for bit.

Oppholdet i Fjæra er noe av det han husker best. Naturen med de bratte fjellene, fossene og den lange fjorden gjorde dypt inntrykk. Sist, men ikke minst var folkene hyggelige.

– I byer og tettsteder merket vi folks negative holdning til oss. Vi var ikke velkomne, og det forstår jeg godt. Hvis vi spurte en haugesunder om et aller annet, trakk han som regel på skuldrene og gjorde som han ikke forstod. Hvis vi ville ha hjelp til noe, måtte vi alltid fram med sigarettpakken. Et par sigaretter fikk som regel tungen på gli. Ute på landsbygda derimot ble vi møtt med et vennlig sinn. Under vårt opphold i Fjæra fikk vi blant annet låne robåter fra lokalbefolkningen slik at vi på fine kvelder kunne dra ut på fjorden for å fiske.

– Fisket dere fordi dere trengte mat?

– Som soldater fikk vi nok mat, men kosten var ensidig. Den fisken vi klarte å fange var derfor kjærkommen som en avveksling.

– Hvordan var kostholdet for soldatene?

– Kostholdet til soldatene var ensidig – alt var likt. Kaffen som vi fikk var kokt på røstet korn – mest hvete og bygg. Denne ble tappet i en stor kanne som dagsrasjon, for hele troppen. Kaffen gikk under betegnelsen «Muckefuck». Brødet var et slags grovbrød (”Komissbrot”) som hver soldat fikk utlevert et halvt av hver morgen og som måtte rekke for hele dagen. Pålegget var nok for to brødskiver samt litt smør – resten måtte spises tørt. Middagen seks dager i uken besto av en liter grønnsaksuppe som ble øst opp i soldatens suppekar. Hver søndag fikk vi et par poteter og litt kjøtt og av og til en pudding. Alt ble servert fra feltkjøkkenet. Kaffevannet ble brukt til barbering, vasking og tannpuss. Ferskvann ble samlet i suppekaret og brukt som tillegg. Soldatene fikk tre sigaretter pr. dag, uansett om du røykte eller ei. Sigaretter var bra å ha også som valuta.

– Hva fikk dere i lønn?

– Lønnen var en krone og tjue øre i lokal valuta pr. dag og denne ble i sin helhet betalt lokalt hver tiende dag.

 – Hvordan var en vanlig arbeidsdag for en soldat?

– Vi måtte opp klokken seks hver morgen. Innen klokken syv skulle vi både være ferdig med vårt morgenstell, sengene oppredde, frokosten inntatt og vi skulle være iført uniform. Klokken syv startet arbeidsdagen, og for oss i pionertroppen var det anleggsarbeid av ulik art. Midt på dagen var det middagspause, og selve arbeidsdagen ble avsluttet klokken fem. Fra fem til seks om ettermiddagen vasket vi oss. Deretter måtte vi se over uniformene og støvlene. Uniformene og støvlene skulle se fine ut, og i timen mellom fem og seks satt vi med sysaker og børster. Lørdagene var det øvelse i marsjering. Vi marsjerte hver lørdag gjennom byens gater med taktfast sang.

Søndag var det oppstilling og inspeksjon. Av og til fikk de om søndagen en times såkalt politisk opplæring!

– Hva med ferie? Hvor ofte fikk dere permisjon?

– Jeg for min del fikk én permisjon i løpet av krigen. Det var i 1944. Permisjonen varte i litt over tre uker og jeg brukte lang tid for å komme meg hjem til Emden. Som viktig havneby nær grensen til Nederland og mye verftsindustri ble Emden utsatt for kraftig bombardement. Da jeg kom hjem, var blant annet huset til min farmor jevnet med jorden. Jeg fikk derfor tre dagers ekstra permisjon for å være med å hjelpe å grave i ruinene etter huset hennes og for å hjelpe henne å finne et nytt sted å bo.

– Du fortalte at dere fikk låne robåt da dere var i Fjæra. Hvilke andre former for fritidsaktiviteter hadde dere?

– Det hendte at vi spilte litt fotball, men det var med lag mot våre egne. Vi spilte aldri fotball mot noen av de lokale. Det hendte også at vi syklet til de jentene vi fikk kontakt med. Jeg hadde følge med en ung jente som jobbet på Vormedal Ullvarefabrikk. Det ble mange sykkelturer fra Haugesund og ut til Vormedal, sier Popp, og smiler vemodig. Hennes skjebne kjenner han ikke til, ettersom han høsten 1944 i all hast ble sendt til et frontavsnitt, Vogesen, som ligger på vestsiden av Rhinen i nåværende Frankrike – fra Sveits og nordover til Strasbourg.

 De alliertes invasjon var på gang og den relativt rolige tilværelsen i Norge og på Haugalandet tok brått slutt.

Rudolf Popp rister bestemt på hodet når vi spør om han var medlem av det tyske nasjonalsosialistiske partiet?

– Nei, nei. Det var nesten ingen av soldatene som var med i partiet. Jeg kom fra en sosialdemokratisk familie. Min far måtte gjemme unna gamle aviser og bøker som kunne avsløre at han var sosialdemokrat.

– Var du menig soldat under hele krigen?

– Jeg var en god soldat og kunne ha steget i gradene, men jeg viste ikke den rette innstillingen. Under mitt opphold i på Ulven ved Bergen ble jeg innkalt til et møte med høytstående offiserer, hvor jeg blant annet ble spurt om jeg kjempet for Hitler og det tyske regimet. Jeg svarte diplomatisk at jeg som soldat kjempet for Tyskland. Med en slik innstilling ble jeg ikke offiser.

Den 6. juni 1944, bedre kjent som D-dagen, startet de alliertes invasjon av Frankrike/Normandie. Dette markerte begynnelsen på slutten på andre verdenskrig. Den ensidige tyske propagandaen sørget for at verken Rudolf Popp eller hans medsoldater fikk informasjon om at krigslykken hadde snudd for Hitler da de høsten 1944 ble sendt til fronten nær grensen til Belgia og Luxembourg i et forsøk på å stanse de alliertes framrykking. I januar 1945 ble troppen sendt til Polen, nærmere bestemt til Festung Breslau (Wroclaw). Her pågikk et av de blodigste slagene i krigens sluttfase. Den 28. februar var byen omringet av russerne, men den tyske kommandanten, general Hanke, nektet å kapitulere. Resultatet ble titusener av drepte både av sivilbefolkningen og soldatene. Hanke fikk senere kallenavnet ”Henker Hanke”, det vil si ”bøddelen Hanke” på grunn av sin vilje til å ofre soldatenes liv.

Etter ukesvis med nærkamp og harde trefninger ble Popp truffet av en fingerstor granatsplint som boret seg tvers gjennom underarmen. Under intervjuet bretter Popp opp skjorteermet og viser oss et stort arr på venstre underarm.

– Den granatsplinten var antagelig med på å redde livet mitt. Datoen var 10. mars 1945, sier Popp alvorlig. – De fleste som ble skadet under Festung Breslau ble lappet sammen før de etter kort tid ble sendt ut i skyttergravene igjen. Etter å ha blitt truffet av granatsplinten, havnet jeg i en mørk og møkkete kjeller hvor det var en slags sykestue. Det vrimlet av skadde der og forholdene var ubeskrivelige. Utstyret som ble brukt til å fjerne granatsplinten var langt fra sterilt og etter kort tid gikk det betennelse i såret. Jeg sørget imidlertid for å ”pleie” betennelsen slik at den varte. Deretter ble jeg overflyttet til klosteret i Breslau hvor jeg oppholdt meg til byen ble overgitt den 7. mai.

Totalt ble 150.000 tyske soldater og offiserer fanget i Breslaus festning. Nesten samtlige ble sendt til straffarbeid i Sibir. Dagen før Popp skulle sendes bort, kom en sanitetssoldat inn og spurte om det ikke var så at han var tømmermann? Det var behov for en snekker som kunne være med å reparere taket på klosteret. Dermed slapp Popp å bli med i den første kontingenten som ble sendt til Sibir. Popp så det som sannsynlig at han ville bli sendt til Sibir da taket på klosteret var reparert. Etter tre dager valgte han derfor å rømme og fant seg et skjulested i Breslau. Her kom han i kontakt med en polakk som hadde behov for en snekker. Med mat som betaling jobbet Popp med å reparere hus i Breslau fram til slutten av juli 1945. Han befant seg fremdeles i russisk sone, og faren var fremdeles stor for å bli oppdaget. I slutten av juli rømte han fra Breslau og startet en farefull ferd gjennom det krigsherjede Tyskland for å komme tilbake til hjembyen. Nord-Tyskland befant seg i den britiske sonen, og hvis han kom seg dit ville han være reddet. Etter en dramatisk flukt gjennom både det polske området og den russiske sonen, og etter å ha blitt tatt til fange ved Bautzen, som han klarte å rømme fra etter tre dager i fangenskap, kom han seg på mirakuløst vis tilbake til Emden og familien. De siste månedene hadde vært en stor påkjenning, og da han sto hjemme på gårdsplassen den 5. august 1945 iført fillete klær, langt hår og skjegg, var det ingen som kjente han igjen.

– Det var en forferdelig krig som ble satt i gang av en gal mann. Mange av mine soldatkamerater var ikke så heldige som meg, forteller Popp.

Det som ventet Popp og alle tyskere som overlevde krigen var et utbombet land som desperat trengte å bli bygget opp igjen. Som tømmermann fikk Popp nok arbeid. Nøyaktig ett år etter at han kom tilbake til Emden giftet han seg. Ekteparet fikk tre barn, og Popp arbeidet som tømmermannsformann helt til han i en alder av 62 år ble pensjonist. Han har aldri vært tilbake i Haugesund, men han husker fremdeles byen med vemod.

Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet, Vormedal Forlag, 2013.