75 år siden tyskerne kom til Haugesund

Med sang og taktfast marsj ble Haugesund besatt av tyske soldater klokken syv om morgenen den 10. april 1940.

DS Austri

Mens Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim ble okkupert den 9. april 1940, kom de første tyske troppene til Haugesund dagen etter. Soldatene ankom Haugesund klokken 06.25 med D/S ”Austri” og la seg til ved Garpeskjærskaien. En person ble sendt opp til politikammeret, hvorpå politimester Harald Langlie kunne forsikre den tyske utsendingen om at byen ville overgi seg uten kamp. Dermed kunne soldatene marsjere taktfast over Risøybroen mens de av full hals sang ”Die Fahne hoch”. Soldatene tok oppstilling på Indre kai, mens det ble satt ut vaktposter ved Politikammeret og Posthuset, hvor telegrafstasjonen befant seg.

I løpet av de neste dagene kom det flere tropper til Haugesund og Karmøy. Den første troppen av tyske soldater ble for en kort periode innkvartert på Breidablik skole, mens de neste troppene ble innkvartert i Turnhallen og Lillesund skole. Allerede pr. den 15. april var det stasjonert en bataljon i Haugesund, det vil si rundt 500 soldater. Man regner med at det på det meste var stasjonert rundt 3.500 soldater på Haugalandet under krigen.

Mens det i våre nabobyer var krigshandlinger den 9. april, forløp dagen relativt rolig på Haugalandet. Det man merket både på Karmøy og i Haugesund var stor aktivitet av tyske fly. Folk kunne også høre at det ble løsnet skudd fra et marinefartøy ute på Sletta. Utenfor Skudenes, midt i Boknafjorden, lå en tysk ubåt og voktet innløpet til Stavanger. I Parken i Skudeneshavn sto norske marinefolk med kikkert og fulgte nøye med den tyske ubåtens bevegelser. Alt som skjedde ble rapporterte til et norsk marinefartøy som lå i ytre havn av Skudeneshavn. Utenfor Geitungen fyr ved Skudeneshavn kom det til kamphandlinger om ettermiddagen da en britisk ubåt ble angrepet av tyske fly. Den umiddelbare nærheten til krigsaktivitetene den 9. april gjorde at store deler av befolkningen i Skudeneshavn valgte å evakuere til landsteder og gårdsbruk som lå utenfor den nærmeste kysten. I Kopervik ble det meldt om en roligere stemning, men også her merket man den store flytrafikken. Havnen var fylt med både større og mindre båter av ulik nasjonalitet som lå ved kai i påvente av en avklaring av den spente situasjonen.

Den 10. april ble det meldt at mange fra Kopervik evakuerte, og fraflyttingen fra byen fortsatte de nærmeste dagene. Til tross for at skolestyret i Kopervik den 9. april besluttet at skolen skulle fortsette som før, møtte det bare opp 15 elever dagen etter. Fra avisene kan vi lese hvor mange av innbyggerne fra Kopervik evakuerte. I en liten notis i Haugesunds Dagblad den 23. april står det blant annet om sognepresten i Kopervik som på oppfordring skulle holde andakt for de evakuerte på steder som Sund, Stokkastrand og Eide. Selv om de ikke dro langt da de evakuerte, flyktet over halv byen. I en notis fra samme avis datert 7. mai sto det at ”Mange evakuerte er de siste dagene kommet hjem til Kopervik, men fremdeles er befinner over halvparten av befolkningen sig på landet.”

Også utenfor kysten av Bømlo var det stor krigsaktivitet den 9. april. Et tysk fly ble skutt ned over Espevær, hvor befolkningen kunne se at flyet styrtet i havet vest for øya. Litt senere styrtet også et tysk fly ved Hiskjo. Her klarte en av besetningen å redde seg ut av flyet og ble plukket opp av noen fiskere som drev og trakk garn.

I Haugesund samlet folk seg i sentrum fra tidlig om morgenen den 9. april , og rykteflommen florerte. Et av ryktene gikk ut på at tre tyske marinefartøyer var på vei til Haugesund. Folk samlet seg derfor på utsiktspunkter som Risøybroen og Havnaberg, hvor man sto og speidet. Til slutt ble det så mye folk på Risøybroen at politiet måtte sperre broen slik at den var kun tilgjengelig for alminnelig gjennomgangstrafikk. Alle elever ved både folkeskolene og ”Den høiere skole” ble sendt hjem på ubestemt tid.

Det var for øvrig ikke tyskerne som startet med å beordre mørklegging av byen. Allerede natt til den 9. april var alle fyrlykter langs kysten slukket og samme dag fikk hele byens befolkning beskjed om at de måtte blende. All gatebelysning ble slått av og ved innkjørselsveiene til byen sto det vakter som stanset biler som hadde lyset på. Bilene fikk ordre om å dra til politikammeret hvor lyktene ble malt over. Påbudet om blending gjaldt ikke bare Haugesund. Også på Karmøy og innover i distriktene fikk folk beskjed om å blende.

Luftvernnemden i Haugesund, som var ledet av byens politimester, hadde møte tidlig på morgenen den 9. april for å drøfte situasjonen. Her ble det besluttet å anbefale at de av innbyggerne som hadde landsteder eller slektninger innover i distriktet, burde evakuere så snart som mulig. De som ikke hadde noe sted å flytte til, skulle avvente situasjonen. Allerede før meldingen om evakuering var besluttet, hadde folk begynt å forlate byen. Alt tilgjengelig materiell i form av biler, busser, hester, sykler og lastebiler ble satt inn for å få flest mulig av befolkningen ut av byen. I følge årsmeldingen fra stadsfysikus for 1940, bar evakueringen den 10. april preg av panikk:

Folk dro innover landet i bil, med ”hestekjøretøy”, på sykkel og til fots. Mangfoldige ga seg ikke engang tid til å ta med seg det aller nødvendigste. Og mange måtte finne seg i opphold under åpen himmel den første natt. Skoler, bedehus, ungdomslokaler og andre forsamlingshus ble tatt i bruk til hus for forfrosne og forkomne mennesker i alle aldre. Og i de private bondehus ble folk stuet inn til langt over grensene for det rimelige. Folk var enestående snille og hjelpsomme.”

Engstelige haugesundere, som ikke hadde landsted eller slektninger på landet, tok om kvelden den 9. april med seg telt og soveposer og dro til Haraldsvang, hvor det for anledningen var opprettet teltleir.

De som var tidlig oppe neste dag fikk med seg den historiske hendelsen da de første tyske tropper taktfast marsjerte gjennom byens gater. Det første strategiske stedet som ble okkupert var byens post- og telegrafvesen. Fra den 10. april ble det derfor verken sendt telegrammer eller telefonert til og fra Haugesund. Først fra den 15. april ble det gitt adgang for livsviktige rikstelefoner. Slike samtaler måtte avklares med byens ordfører, og han måtte deretter anbefale telefonbruken overfor de tyske myndigheter. Den lokale telefonen, altså bruk av telefon innen Haugesund, fungerte imidlertid. Den 9. og 10. april ble det faktisk notert rekord når det gjaldt lokal bruk av telefon i Haugesund. I løpet av de to dagene ble det registrert 100.000 samtaler.

Om formiddagen den 10. april ble representanter for pressen innkalt til møte på byens politikammer for å få en orientering av avsnittskommandør Spengemann og den tyske konsul, dr. Lanwehr. Haugesund hadde den gang tre dagsaviser, nemlig Haugesunds Dagblad, Haugesunds Avis og Haugaland Arbeiderblad. Den tyske kommandøren ba de tre avisene om å oppfordre befolkningen til ro og lojalitet. Konsulen understreket overfor pressen at de tyske soldater ikke kom som fiender til Norge, men det dreide seg om en fredelig besettelse.

”- Den tyske soldat skal gjøre alt for å respektere landets ære, den norske forsvarsmakts ære, den norske stats og hver enkelt norsk borgers ære. Den skal respekteres og ikke på noen som helst måte angripes. Dette er blitt pålagt soldaten som plikt.”

Møtet ble avsluttet ved at konsulen og kommandøren takket pressen for fremmøtet og uttrykte håp om at livet i Haugesund ville gå sin vante gang. Selv om avisene ikke ble underlagt forhåndssensur i oppstarten, hadde avisene klare begrensninger om hva de kunne og hva de ikke kunne skrive. (Mer om dette i kapittelet Media.)

Det skulle gå en tid før alt var tilbake i sin vante gang. Skolene i Haugesund var stengte og en stor del av byens befolkning hadde søkt tilflukt innover i distriktet. Hvor mange som evakuerte fra Haugesund vet en ikke, men ifølge en artikkel i Haugesunds Dagblad den 6. mai 1940 var det snakk om flere tusen.

Man regner med at der i Grinde bor ca. 4-500 evakuerte og noe lignende er vel tilfelle også for Førresfjordens vedkommende. I Vats herred antar man at det bare bor 3-400 evakuerte, og en stor del av gårdene har ingen evakuerte. Derimot bor der mange stavangere i Ilsvåg, antakelig ca 80-100. Sandeid og Vikedal hadde også et stort innrykk fra Stavanger de første evakueringsdager. Flere båter kom hver eneste kveld fullastet til disse steder. Det samme var tilfelle for Nedstrands vedkommende. Til hvert av disse steder kom mellom 3-400 personer.”

Den største ”flyktningekolonien” befant seg i området Førre – Aksnes. På denne strekningen mente man at det bodde rundt 2.000 evakuerte haugesundere, hvorav 800 bodde på Kolnes.

På Eikje, Skre, Kolnes og Aksnes, ja, naturligvis også i Førre, er der jo mer sommerhytter enn noget annet sted i Haugesundsdistriktet, og man kan nok si at samtlige hytter var tatt i besiddelse til evakuering. Dessuten bodde der evakuerte folk på omtrent alle bondegårdene og endatil på bedehusene.” (Kilde: HD 11.05.40.)

De første ukene etter krigsutbruddet ble arbeidslivet hardt rammet ved at mange ikke møtte opp på arbeid som vanlig. Samtlige aviser fikk problemer med distribusjonen ettersom de fleste av avisbudene hadde søkt tilflukt utenfor byen. Mange av byens kafeer og butikker holdt stengt de første dagene etter krigsutbruddet. Noen som ikke stengte var byens bakere. Den gang hadde byen 13 bakerier med egne utsalg og det ble meldt at disse holdt åpent. Postforbindelsen stanset også opp, men fra den 12. april var det atter normal forbindelse mellom Haugesund og distriktet som ble betjent med rutebiler. I løpet av den første uken i mai var de fleste av de store bedriftene i Haugesund i gang igjen. (Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet)