Månedlige arkiver: mai 2015

Fengselet på “Haugå”

De som synes at debatten om et nytt fengsel på Haugalandet har vært lang og hard, får trøste seg med at det også tok lang tid å få det første fengselet på Hauge. Fengselet på Hauge sto ferdig høsten 1914 og kunne ta i mot de første fangene 1. desember samme år.

Haugesund Kretsfengsel 2

Det nye fengselet på Hauge var som et lite slott å regne sammenlignet med den fuktige, kalde og stinkende rådhuskjelleren som så langt var blitt brukt til å oppbevare arrestanter for kortere eller lengre tid. Det gamle rådhuset i Haugesund lå i det store bygget ved Bytunet hvor også politiet hadde sine lokaler.

Den 5. april 1910 tok daværende stortingsrepresentant fra Haugesund, Valentin Valentinsen (V) opp de elendige fengselsforholdene i Haugesund med justis- og politiministerer Herman Carsten Johannes Scheel.

“Lokalene i Rådhuskjelleren, hvor byen har sitt fengsel, er rent elendige. Både i fyllearresten og i varetektsarresten er luften så dårlig at det nærmest må karakteriseres som uforsvarlig å benytte disse rom til opphold for mennesker. I Stortingets møte tirsdag påtalte byens representant, Valentinsen, skarpt tilstanden. Statsråd Scheel lovet å ha oppmerksomheten på forholdet.”

Spørsmålet om et fengsel i Haugesund hadde pågått mellom Justisdepartementet og kommunen siden 1895 uten at noe hadde skjedd. Den gang var det snakk om at Haugesund kommune skulle bygge et fengsel som Justisdepartementet skulle leie. I et forsøk på å få fortgang i saken sa Haugesund kommune opp leieavtalen for arrestlokalene i rådhuskjelleren med Justisdepartementet i 1910.

I 1911 kjøpte staten en stor tomt på Hauge som tilhørte kjøpmann Eilert Waage. Tomten var på 4,3 mål og kostet 4.000 kroner. Ettersom fengselet også skulle inneholde rettslokale, syntes byfogden at tomten på Hauge lå alt for langt borte fra sentrum. Det var ikke selve distansen som var problemet, men fremkommeligheten eller mangel på sådan. Byfogden mente at det ville gå mye tid bort for både rettspersonale, vitner og fangetransport. De samme innvendingene hadde sorenskriveren i Karmsund og Haugesund formannskap. Det ble derfor rettet en henvendelse til Justisdepartementet hvor man forsøkte å stanse tomtekjøpet. Kommunen var imidlertid ikke villig til å stille med en sentral stor tomt til samme pris. Dermed holdt Justisdepartementet fast på eiendomskjøpet på Hauge.

Til å tegne fengselet engasjerte Justisdepartementet byens fremste arkitekt, Einar Halleland. Bygget eller bygningene skulle ha plass til 18 fanger, rettslokale med rettssal og dommerværelse, sakførerværelse, værelse for vitner, vaktmesterbolig og kjøkken. Dessuten skulle fengselet ha sentraloppvarming og elektrisk lys.

Mindre enn fire år etter Valentinsens innlegg i Stortinget sto fengselet på Hauge klart. Det nye fengselet hadde 15 enkeltceller og en stor celle med plass til tre personer.  Det er faktisk det samme som i dag. Samlet pris for fengselet var 65.000 kroner. Så får vi se når Haugalandet får sitt nye fengsel.

Da flagget splittet 17.mai-toget i Haugesund

Politiske motsetninger og streng tolking av Bibelen har ført til at 17. mai-tog i Haugesund både har blitt splittet og avlyst.

 

Unionsflagg

Det var flagget som skapte den politiske splittelsen. Skulle vi ha unionsflagg eller det rene norske flagg? De ulike meningene ble båret frem av henholdsvis Høyre og Moderate Venstre på den ene siden og Venstre på den andre. Høyre og Moderate Venstre aksepterte unionsflagget, mens Venstre ville ha rent norsk flagg.

Motsetningene om disse sakene var så skarpe i Haugesund at de to ganger førte til splittelse av 17. mai-feiringen. Det første splittede 17. mai-toget fant sted i 1891. Høyre pluss Moderate Venstre gikk i et tog, mens Venstre gikk i et annet tog. Hvilket tog som trakk flest folk er vanskelig å si. De to politiske fløyene i Haugesund hadde hver sin avis, og avisene var høyst uenig hvor mange som deltok i de to togene. Bokhandleren og målmannen Nils Sund har i sin erindringsbok, “Eg minnes” skrevet følgende om de to 17. mai-togene i Haugesund i 1891:

“Den 17. mai gjekk to folketog i gatene. Eit “upolitisk” (Høyre og moderate) klokkå 1. Høyreblade “Haugesunderen” skreiv at det rokk frå Kaigatå te Tuhaug, men venstreblade “Karmsunds-posten” hadde bara sett 200 i toge. Nei, då var det noke anna med venstretoge – der var det 1250 med, men “Haugesundaren” hadde talt nøye og fått de te 100.”

Rederstanden i Haugesund var godt representert i både Høyre og Moderate Venstre. Ved siden av H.M. Wrangell finner vi sentrale skikkelser som Ivar Anton Christensen (Ivarans Rederi), Botholf Stolt-Nielsen og Knut Knutsen O.A.S. Nå er det ikke slik å forstå at Høyre og Moderate Venstre hverken lokalt eller sentralt var uenig med Venstre i synet på Norges rett til å ha eget utenriksvesen. Den politiske uenigheten gikk på hvordan man skulle forhandle med svenskene om denne ømtålige saken. Høyre og Moderate Venstre ville forhandle. De mente også at Norge og Sverige burde ha en felles utenriksminister. Det ville ikke Venstre. De krevde at Norge hadde egen utenriksminister og et eget konsulatvesen nå – ikke i uoverskuelig fremtid. Venstre var derfor rede til å ta konflikten der og da. Av sine motstandere ble Venstre beskyldt for å drive med “knyttnevepolitikk”.

At rederstanden i Haugesund støttet Høyre og Moderate Venstre i denne saken, skyldes flere forhold. En forklaring var tollfriheten til Sverige. Med en fortsatt union trodde mange redere og sildeeksportører fra Haugesund at de kunne fortsette å selge sine varer til Sverige uten å betale toll. På den annen side var det norsk sjøfart som ville ha mest nytte av et eget konsulatvesen.

Historikeren Karsen Alnæs skriver blant følgende om dette: “.. bare norske konsuler kunne ta vare på norske særinteresser i fremmede havner. Ut fra den betydning handelsflåten hadde for landets næringsliv, skulle dette være åpenlyst.”

En annen side av unionssaken var den såkalte flagg-saken. I 1896 vedtok Stortinget at Norge skulle ha et rent flagg som handelsflagg. Men den svenske kongen nektet å godta loven. Sverige krevde at unionsflagget skulle være det norske handelsflagget. Det var mange norske redere og sjøfolk som støttet et slikt syn. En årsak til det var flaggets beskyttelse mot sjørøveri. På denne tiden var det nemlig ikke uvanlig med sjørøveri. Den svenske kongen betalte årlig store summer til blant annet Tyrkia og land i Afrika for å unngå at svenske handelsskip ble kapret av sjørøvere. Norske skip som hadde unionsflagget, kom inn under den svenske kongens beskyttelse mot sjørøvere. Saken om unionsflagget var tema for et diskusjonsmøte i Haugesund Sjømannsforening allerede i april 1893. Til stor overraskelse for mange vedtok møtet å sende en resolusjon til regjeringen hvor man gav uttrykkelig beskjed om at Norge måtte beholde unionsmerket i flagget.

Sjømannsforeningens syn på flaggsaken var nok ikke representativ for resten av befolkningen i Haugesund. Debatten om flagget pågikk i mange år, og noen år senere førte denne saken til at 17. mai-toget i Haugesund nok en gang ble splittet. I forbindelse med 17. mai-feiringen i 1897 krevde nemlig Venstre i Haugesund at det fremst i toget skulle være et rent norsk flagg ved siden av unionsflagget. Nils Sund var en aktiv observatør også til denne saken, og skriver i sin erindringsbok følgende:

“Det hadde alltid vore skikk at losar og sjømenn går i spissen for toge. Det åre var det berre gamle kadlar heime og dei ville ikkje veta av “reint” flag. Dei hadde seilt under unionsflage og det flage var deiras. Landkrabbar hadde ingenting å gjera med flage. Så blei det to tog. Venstre gjekk klokkå 4 under det reine og med demonstrasjonsfana for ålmen røysterett. Det “upolitiske” Høyre klokkå 5 under unionsflag.”

Når det gjelder 17. mai-tog i Haugesund og splittelse, kan det som en liten kuriositet nevnes at det var ikke bare politiske motsetninger som splittet feiringen i Haugesund. De religiøse kreftene var svært dominerende i byens første femti år, og alt som smakte av moro skulle forbys. Blant annet boikottet kristen-folket 1000-årsmarkeringen i 1872 fordi Harald Hårfagre var en hedning. I 1891 sørget kristenfolket for at 17. mai-feiringen i Haugesund ble avlyst fordi den falt på en pinsedag.

Kilde: Fra boken H.M. Wrangell – Fremst blant likemenn av Tor Inge Vormedal, Vormedal Forlag 2003.

Da freden kom

I år markeres det at det er 70 år siden freden i Europa. Tyskland kapitulerte betingelsesløst den 7. mai 1945, men det er 8. mai som er selve fredsdagen. Det henger sammen med at proklamasjonen om våpenhvile ble sendt ut fra London, Washington og Moskva samtidig denne dagen.

Trygve Nygaard - Lastebil med ungdommer

Etter fem lange år med tysk okkupasjon kom freden til Norge den 7. mai 1945. Allerede fra tidlig på formiddagen begynte det å gå rykter om at det ville komme en fredserklæring. Klokken 15.50 kom det offisiell melding fra den tyske utenriksministeren at landet hadde kapitulert betingelsesløst.

Flaggene i Haugesund gikk straks til topps og gatene ble fylt med tusenvis av jublende kvinner og menn i alle aldre som omfavnet hverandre i ren gledesrus. Størst sammenstimling av folk var det utenfor lokalene til Haugesunds-Pressen i krysset Haraldsgata-Torgbakken. Straks nyheten om fred var kommet, trykket Haugesunds-Pressen et flyveblad om det glade budskap. Da avisbudene kom ut og skulle dele ut flyvebladene, ble de revet ut av hendene på budene og restopplaget ble i stedet kastet ut fra øverste etasje i avisbygget.

Ekstra jubel ble det klokken 17.30 da både byflagg og nasjonalflagg ble heist fra de offisielle flaggstengene øverst i Torgbakken. De tusener av menneskene som bivånet det høytidelige øyeblikk blottet sine hoder og sang ”Ja, vil elsker” og ”Haugesundssangen”.

Ikledd bunader og finklær gikk byens skoleelever i et selvorganisert barnetog og sang nasjonalsanger og viftet med små norske flagg. Klokken 21.30 sang Håndverkerkoret fra Kirkebakken. Repertoaret besto av kjente nasjonale sanger som ”Norges fjell”, ”Når fjordene blåner”, ”Olav Tryggvason” og ”Ja, vi elsker”. Ifølge Haugesunds-Pressen hadde aldri noe kor i Haugesund hatt et så stor publikum. Folkelivet i byen fortsatte til sent på natten, men det var orden og disiplin uten fyll og bråk. Da avisen foretok en inspeksjonsrunde klokken tre om natten, var gatene i ferd med å tømmes. ”Noen ungdommer holdt dog ut, og på Landmannstorget ble det danset til trekkspill.”

Det var for øvrig lys i gatene natt til 8. mai. For første gang siden krigen startet kunne folk gå gjennom byens gater sent om kvelden og se skikkelig gatelys. Allerede på formiddagen den 7. mai begynte folk fra Elektrisitetsverket å skifte lyspærene i gatebelysningen. I butikkene tok man vekk blendingsgardinene og satte lys i utstillingene. Haugesunds-Pressen kalte det for en lysfest: ”Som vakre perler på en strak snor hang gatelyktene i Haraldsgaten. Fortaugene lå badet i lyset fra de store butikkvinduene, og lysreklamene livet opp og minnet om gode, gamle dager.”

Kronprins Olav talte over kortbølgenettet til det norske folk den 8. mai klokken 15.30. Samme kveld klokken 18.30 talte også kong Haakon og statsminister Nygårdsvold fra London. Nå var det bare noen ytterst få som hadde radio den 8. mai, men via høyttaleranlegg utenfor Haugesunds-Pressen fikk mange med seg talene. Samme dag startet arbeidet med å dele ut de beslaglagte radioapparatene. Ute i distriktene ble radioene delt ut til nesten samtlige samme dag, mens man i Haugesund måtte ta det over to dager. Det kan for øvrig i denne sammenheng nevnes at mens alle gode nordmenn fikk sine radioapparater tilbake etter freden, måtte NS-medlemmer levere inn sine apparater. Alle NS-medlemmer fikk også stengt sine telefoner umiddelbart etter freden. De fikk sine radioapparater og telefoner tilbake når de hadde sonet sin straff.

Samtidig med at freden ble proklamert klokken tre om ettermiddagen startet samtlige kirkeklokker i hele landet å ringe. I en hel time ble det ringt i fra kirkeklokker over det ganske land. I Haugesund sto folk tett i tett i området ved Torgbakken og opp mot Vår Frelsers kirke for å oppleve det historiske øyeblikket. Etter at klokkene hadde sluttet å ringe spilte Frelsesarméens hornorkester fra kirketrappen Fedrelandssalmen og en rekke koraler og religiøse melodier. Mens det allerede den 8. mai ble arrangert takkegudstjenester i ulike kirker rundt om i distriktet, ventet man til dagen etter med den første gudstjenesten i Vår Frelsers kirke.

Om kvelden den 8. mai ble det arrangert stor konsert i Byparken i regi av Sangerforbundet og de to hornorkestrene Heimdal og Haugesund Janitsjarorkester. Dagen før hadde det blitt annonsert i Haugesunds-Pressen at det skulle være avgang fra Barneparken nedenfor Rådhuset klokken åtte, hvor hele byens befolkning ble invitert til å delta. Lenge før klokken åtte var plassen full av festglade mennesker og langs ruten nordover Haraldsgata sto tusener på tusener som ville ta del i festlighetene. De to hornorkestrene gikk fremst og spilte kjente og kjære sanger som byens befolkning ikke hadde fått høre på fem lange år. Deretter fulgte de mange sangkorene som var tilsluttet Haugesund Sangerforbund. Med i toget fulgte også byens unge akademikere som hadde funnet frem sine svarte studentluer. Til manges store overraskelse hadde årets artianere klart å fremskaffe røde russeluer, og var ellers pyntet opp med tradisjonelle sløyfer og bånd som hører russen til. Det ble en uforglemmelig parkkonsert med hornmusikk, korsang, allsang og tale ved byens dikter, Sjur Lothe.

Freden ble feiret med fest i bygd og by både lenge og vel. Det ble festet for freden da fangene kom hjem, da de allierte styrkene kom og da polititroppene kom. Det ble festet da kong Haakon kom til Norge, De alliertes dag, da kronprins Olav kom til Haugesund og da kong Haakon kom til Haugesund. Mens markeringen av de første fredsdagene bar preg av spontanitet, var folkefesten lørdag den 12. mai bedre planlagt. Nok en gang var det byens sangere og musikere som sto for arrangementet som fant sted på Rådhusplassen. I tillegg til sang, musikk og taler var et av kveldens store høydepunkt da ledelsen i den lokale hjemmefronten ble presentert fra balkongen på Festiviteten. Alf Skare, Bjarne Laastad, Johannes Skogland og Rasmus Andersen ble møtt med ellevill jubel. Et høydepunkt denne kvelden som mange nok husker var det store bålet av blendingsgardiner ble påtent samtidig som det ble sendt opp fyrverkeri. Etterpå var det dans på Rådhusplassen med orkesteret Park Band til langt på natten.

Freden ble markert i bygd og by over hele landet ved mange anledninger sommeren 1945 og et stykke ut på høsten. Da Japan kapitulerte den 2. september 1945, ble det markert både globalt og lokalt. Freden i øst ble i Haugesund markert med kommunal flaggheising samtidig som kirkeklokkene begynte å ringe. Haugesunds Dagblad refererte begivenheten på følgende måte:

Tross ferie var det mange som hadde heist flagg, enkelte steder ble der flagget som på en 17. mai. Flaggingen begynte litt famlende. De første flaggene som kom opp var kommunens og statens flagg, men snart fulgte private etter, først i byen og siden utover i bygdene. Om ettermiddagen begynte kirkeklokkene å ringe freden inn. I en time ringte klokkene og satte et høytidelig preg på dagen.”

(Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet)

Arbeiderpioneren Bernhard Hansen

Bernhard Hansen (1818-1903) var en av landets første streikeledere og Marcus Thranes høyre hånd. I 1851 ble han dømt til ni års straffearbeid for politisk agitasjon. I Haugesund blir hans minne hedret hver 1. mai.

Bernhard Hansen ble født i Drammen i desember 1818. Etter konfirmasjonen dro han til hovedstaden hvor han begynte i murerlære. 20 år gammel sto han som leder av den store murerstreiken i Kristiania. Lønnen var lav og arbeidsdagen lang. Takket være Bernhard Hansen vant murerne frem med sine krav. I 1849 møtte Hansen arbeiderbevegelsens grunnlegger, Marchus Thrane. Hansen fikk i oppdrag av Thrane å dra rundt på de folkerike bygdene rundt Mjøsa for å stifte arbeiderforeninger. Hansen var en dyktig agitator og ble betegnet som Thranes høyre hånd. I juli 1851 ble en rekke ledere av arbeiderforeninger arrestert etter ordre fra Regjeringen. Blant de arresterte var Bernhard Hansen og Marcus Thrane. Regjeringen så på den gryende arbeiderbevegelsen som en forbrytelse mot statens sikkerhet. Etter å ha sittet fire år i varetekt, ble Bernhard Hansen dømt til ni års straffearbeid. Dommen ble senere satt ned til tre år, men totalt måtte Hansen sone syv år i fengsel for sine politiske meninger.

Hansen var tydelig preget av syv år i fengsel. Etter at dommen var sonet dro han til Stavanger og Haugesund, hvor han livnærte seg som murer. På sine eldre dager endte Hansen opp på en fattiggård i Førre utenfor Haugesund, glemt og forlatt. I år 1900 var det noen fra arbeiderbevegelsen i Haugesund som fikk høre at Bernhard Hansen var i live og at han levde under kummerlige kår. En av Arbeiderpartiets grunnleggere i Haugesund, Johannes Iversen, fikk hentet Hansen og brakte ham til sitt privathjem på Risøy. Her bodde Hansen sine tre siste leveår.

Bernhard Hansen døde den 27. juni 1903 i en alder av 85 år.

I juli 1907 ble det avduket en bautastein ved graven til Bernhard Hansen på Christine Elisabeths Gravlund i Haugesund. Bautasteinen ble reist av Det norske Arbeiderparti. Siden 1908 har det vært tradisjon at det faglige 1. mai-toget i Haugesund legger ned krans på gravstedet til Bernhard Hansen.