Månedlige arkiver: april 2015

Rasmus Kolstø fra Haugesund: Overlevde 11 døgn på flåte

Her følger historien om en av et de største bergingsmiraklene under 2. verdenskrig. Som eneste overlevende av et mannskap på 30, klarte Rasmus Kolstø fra Haugesund å holde seg i live på en flåte i elleve døgn før han ble berget.

Haugesundsrederiet H.M. Wrangell sitt første og største tap målt i antall menneskeliv var forliset av “Augvald” i mars 1941. Av et mannskap på 30 var det kun en overlevende. Den som overlevde, haugesunderen Rasmus Kolstø, fikk besøk av Nordahl Grieg da han lå på sykehuset. Samtalen de hadde ble til et radiokåseri og senere gjengitt i en av hans bøker.

Rasmus Kolstø

“Augvald” var et engelskbygget dampskip på 8.600 dødvekttonn som Wrangell-rederiet overtok i 1923. Skipet var da tre år gammelt. Den 13. februar 1941 var “Augvald” med i en konvoi på 30 skip som gikk fra Halifax i Canada til England. Konvoien gikk med en gjennomsnittsfart av syv knop, og brukte således ca. tre uker på å krysse Atlanterhavet.

“Augvald” hadde fått tildelt en farlig last på denne turen. Skipet var nemlig lastet med stål og traktorer. Den tunge lasten gjorde at skipet ville synke hurtig hvis den skulle bli utsatt for torpedering.

Konvoien nærmet seg bestemmelsesstedet da det brøt ut et kraftig uvær. Uværet førte til at “Augvald” kom bort fra konvoien den 1. mars. Dagen etter, nærmere bestemt klokken halv ti om kvelden, ble skipet angrepet av den tyske ubåten “U-147”. Skipet befant seg da 150 mil nordvest av Hebridene. Ubåten traff “Augvald” med en torpedo forut. Den tunge lasten gjorde at skipet sank i løpet av få minutter.

Rasmus Kolstø (1919-1988) befant seg på broen sammen med en skipskamerat da torpedoen traff. Da skipet sto på ende med propellen i luften, hoppet Kolstø over bord og svømte for harde livet for ikke å bli tatt med i dragsuget.

Dette var andre gangen Kolstø ble torpedert under andre verdenskrig. Kolstø var matros på Knutsen-rederiets tankskip “Eli Knudsen”, da den ble torpedert den 22. juni 1940 utenfor kysten av Sør-England. Den gang klarte hele mannskapet å berge seg i land. Den 2. mars 1941 var Kolstø den eneste som på mirakuløst vis skulle overleve forliset. For det er et mirakel å overleve på en liten flåte i Atlanterhavet i mars måned. Etter elleve døgn ble han plukket opp av en britisk marinefartøy. Kulden gjorde at Kolstø var sterkt forkommen, og han ble brakt til et sykehus i Skottland. Om den fysiske formen til Kolstø står det følgende i sjøforklaringen fra den 22. mars 1941:

“Considering this young man’s eleven days ordeal on a raft in the Atlantic in wintertime, his present condition is remarkably good.”

I tillegg til at Kolstø avgav sjøforklaring, møtte han også den kjente norske dikteren Nordahl Grieg. Møtet med den unge sjømannen må ha gjort sterkt inntrykk, ettersom den kjente dikteren kort tid senere laget et radiokåseri om Kolstø som han kalte for “Den overlevende”. I tillegg til at kåseriet ble kringkastet gjennom BBC, ble det også gjengitt i prosasamlingen, “Flagget”, som kom ut i 1945.

Den overlevende

Nordahl Grieg

 

  1. april 1941

Jeg traff ham på en sykesal hvor det lå fullt av torpederte sjøfolk. På den ene siden av ham lå en inder, på den andre en hollender; litt lenger borte satt en eldre kineser oppe i sengen og leste et magasin med briller på.

Alle på salen kjente nordmannen, de smilte når de gikk forbi sengen hans, halvpåkledde eller i pyjamas. Han var den eneste overlevende fra et skip; han hadde vært elleve døgn alene på en flåte i Nord-Atlanteren da han ble tatt opp. Det var skjebnen de smilte til, den som hadde utvalgt en av dem så han ble reddet fra undergangen; ingen av dem hadde noe imot å være venner med en slik skjebne.

Han var fra Vestlandet, 22 år gammel, tvilling. Han var ennå mager med et eget febrilt skjær over det tynne, vennlige ansiktet. Han var vendt tilbake, fra havet, ensomheten og døden.

Han fortalte: Det var ved ½ 10-tiden om kvelden vi ble torpedert. Det var en av de første dagene i mars. Det var uvær. Vi hadde en svært stygg last; jern. Vi sank på tre minutter. Det var ikke noe brak, skipet bare rystet. Jeg sprang opp og fikk skåret over surringen på en av flåtene. Jeg hoppet på sjøen da skipet sank. Jeg hadde svømmevest på. Jeg svømte litt omkring. Da fikk jeg se løkta på flåten ble tent. Det var en sånn karbidløkt som tennes når den kommer i vann Jeg svømte dit bort og krabbet meg opp. Det var bare en åre på flåten. Hadde det vært to, kunne jeg kanskje fått rodd flåten bortover til kameratene som lå og ropte men det klarte jeg ikke. – Så ble det stille.

En liten stund etter dukket undervannsbåten opp like ved meg, den hadde vel sett løkta. Jeg hørte noen rope fra tårnet: Hvilket skip var det? – Jeg svarte. Stemmen ropte at han forstod ikke. Så dukket u-båten under.

Det var meget sjø, men jeg fikk rigget opp noen støtter med vindseil, så det ble ikke så mye skvett inn over flåten.

Om morgenen så jeg en liten båt fra skipet, uten årer, et stykke fra; noen av kameratene stod og ropte til meg, men vi kunne ikke komme til hverandre. Utpå dagen så jeg ikke mer til båten.

På flåten var det ferskvann og kjeks. Jeg sultet ikke, men på slutten var det svært tørt å få kjeksen ned. Jeg prøvde å holde meg mest mulig i bevegelse; hadde jeg bare hatt noe å arbeide med, skulle jeg ha laget meg en slags køye. Så gikk dagene. En gang så jeg en destroyer, en annen gang noen fly. Jeg hadde bundet et stykke seilduk på åren og viftet med den. Da jeg hadde vært på flåten en uke, kom en stor Sunderland flygebåt rett mot meg. Den gikk så lavt at jeg trodde den skulle gå ned på vannet. Men den fløy bort igjen. Den meldte av, hørte jeg siden, at den hadde sett en mann. Jeg hadde vanskelig for å gå, og slepte meg rundt på flåten. Det var føttene.

Hver morgen når det var litt sol, hadde jeg kledd av meg for a tørke klærne. Jeg satt da i undertøyet. Men føttene ble dårlige. Om jeg noen gang tapte håpet? Nei, jeg trodde sikkert det skulle gå.

Hva jeg tenkte på? Om jeg er forlovet hjemme? Nei. Han la hurtig til, med et brått smil, men uten at trettheten i øynene ble borte: Ikke ringforlovet. Jeg tenkte på at jeg skulle komme til å klare det. Den ellevte dagen ble jeg tatt opp av en destroyer. Jeg krabbet meg opp da jeg så den, og klarte a stå, støttet til åren. Den styrte like på meg. Så kom jeg hit. Sykepleiersken fortalte meg at han var i villelse da han ble brakt i land; de trodde at bena måtte settes av. Nå vet de at han blir helt frisk igjen, og da konsulen var hos ham for å ta sjøforklaring, husket han navn og hjemsted på hver eneste av sine tredve kamerater om bord. Han hadde fortalt meg hele sin historie, nå er det hans tur å spørre meg.

Hvor jeg kommer fra? Fra London. Det bleke, kloke ansiktet hans blir fullt av medfølelse. Nei, nei, sier han i bekymring – der må det være fælt å være.” (Radiokåseri slutt)

Etter at Kolstø ble plukket opp av den britiske korvetten HMS ”Pimpernel”, ble han brakt i land i Greenock i nærheten av Glasgow, hvor han var på sykehus i to måneder. Senere ble han overført til et annet sykehus i Skottland hvor han var i et år i rekonvalesens. Kolstø benyttet tiden på sykehuset til å lese til styrmannseksamen. Da han ble skrevet ut av sykehuset, meldte han seg til tjeneste for Nortraship og gikk om bord i nye skip. Han var blant annet en tid om bord i Haugesundstankeren “Anna Knudsen”.

Kolstø seilte ute under resten av krigen. På grunn av skader i beina og amputerte tær, fikk han etter krigen beskjed fra legen at han måtte finne seg et kontorarbeid i land. Kolstø omskolerte seg, og jobbet resten av sitt yrkesaktive liv på kontoret til Delta Pumpefabrikk.

PS: Nordahl Grieg skriver at Kolstø hadde ”tredve” skipskamerater. Det korrekte tallet er 29.

Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet

Stadsfysikus Carl Magne Rønnevig

Gjennom sitt lange liv gjorde Carl Magne Rønnevig (1874-1970) en stor innsats for Haugesund kommune både som engasjert  politiker, formann i museet og lege/stadsfysikus. Han var en éner i sin samtid, men merkelig nok er han ikke beæret med et gatenavn oppkalt etter seg. Det hadde han fortjent. Det er ikke for sent.

C. Magne Rønnevig_nytt

Carl Magne Rønnevig ble født i Haugesund den 29. oktober 1874 som sønn av skipsreder Knud Hansen Rønnevig og hustru Karen Margrethe Magnesen. Etter å ha tatt Middelskolen i Haugesund, dro Rønnevig til Kongsgaard skole i Stavanger hvor han tok eksamen artium i 1892. Han tok medisinsk embetseksamen i 1900 og var vernepliktig løytnant i saniteten samme år. Samme år giftet han seg med student Signe Wilhelmine Jensen fra Kristiania. Som en liten kuriositet kan det nevnes at herr Rønnevig aldri glemte ekteparets bryllupsdag, ettersom de giftet de seg på hans fødselsdag.

Ekteparet Rønnevig kom til Haugesund i 1901 hvor han etablerte seg som privatpraktiserende lege. I 1903 var han kandidat ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling. Rønnevig engasjerte seg strekt i kampen mot ”den hvite pest” – tuberkulosen. I 1906 ble han formann i Haugesund tuberuloseforening. Denne foreningen ble samme år til Haugesund Sanitetsforening, som sørget for at det ble samlet inn midler til byggingen av ”Førre Pleiehjem for tuberuløse”. Rønnevig var lege ved Førre Pleiehjem fra de åpnet i 1909. Han foretok flere studiereiser både i Norge og utlandet for å studere tuberkulosen.

I 1921 ble Rønnevig stadsfysikus, det vil si sjef for helseetaten i Haugesund. Denne stillingen hadde han frem til 1946. (Han ble avsatt av de tyske myndighetene i 1942, men ble gjeninnsatt som stadsfysikus etter krigen) Det kan også nevnes at Rønnevig arbeidet mye for å hjelpe folk med psykiske lidelser og han var formann i byggekomiteen for Hemmingstad sinnsykehjem som sto ferdig i 1927. Han var også formann i byggekomiteen for Haugesund sykehus og var medlem av styret i Haugesund sykehus fra 1913 til 1946.

Stadsfysikus Rønnevig var en engasjert samfunnsborger. Han kom tidlig med i politikken og ble valgt inn i bystyret da han var 31 år. Den gang ble 31 år ansett å være ung alder i politisk sammenheng. Det kan for øvrig nevnes at Rønnevig var blant lokale forkjempere for kvinners rett til å stemme ved valg. Rønnevig satt ni perioder i bystyret (1905-1919 og 1926-1937) hvor han representerte Venstre. I fire av periodene (1911-1913, 1917-1919 og 1929-1934) satt han også i formannskapet. I 1911 var han byens ordfører og i 1913 byens varaordfører. For årene 1913-1915 og 1928-1930 var han varamann til Stortinget. For årene 1931-1933 var han fast representant på Stortinget for Venstre.

Som politiker var Rønnevig opptatt av mange saker. Den saken som opptok han mest var kommunikasjon, det vil si bedre veiforbindelser mellom by og land. I 1905 tok han initiativ til dannelsen av Haugesund permanente kommunikasjonskomité (senere Haugesund kommunale samferdselsnemd). Rønnevig ønsket ikke bare å bygge veier. Han mente også at det burde bygges jernbane mellom Haugesund og Odda. Han ble kalt for ”Oddabanens far”, og i 1923 besluttet stortinget at banen skulle bygges. Dessverre ble det aldri noen jernbane mellom Haugesund og Odda.

Rønnevig hadde mange interesser. Da speiderbevegelsen etablerte seg i Haugesund i 1911, var han den første troppsføreren. Rønnevig var også svært interessert i lokalhistorie. Han var derfor en av initiativtakerne til dannelsen av Museums- og historielaget for Haugesund og bygdene i 1925 og opprettelsen av Haugesund Museum i 1932. Rønnevig var formann i Museums- og historielaget fra 1925 til 1952. Da han gikk av som formann, ble han museumslagets første æresmedlem.

Det kan også nevnes at Rønnevig tok sin kristne tro svært alvorlig, og i 1938 gikk han inn i den såkalte Oxford-begelsen. Dette var en frikirkelig menighet som hadde stor oppslutning også i Haugesund.

I 1951 ble Carl Magne Rønnevig tildelt borgerdådsmedaljen i sølv for sin samfunnsgavlige innsats. Denne utmerkelsen var det bare 15 kvinner og menn i Norge som til da hadde oppnådd. I 1957 ble han tildelt Haugesund kommunes ærestegn, ”De fykende måker” for sitt oppofrende arbeid for Haugesund gjennom en mannsalder.

Ekteparet Rønnevig flyttet fra Haugesund i 1954 for å bo hos sin datter. Carl Magne Rønnevig døde på Årnes i Ringerike den 2. mars 1970 i en alder av 95 år.

 

75 år siden tyskerne kom til Haugesund

Med sang og taktfast marsj ble Haugesund besatt av tyske soldater klokken syv om morgenen den 10. april 1940.

DS Austri

Mens Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim ble okkupert den 9. april 1940, kom de første tyske troppene til Haugesund dagen etter. Soldatene ankom Haugesund klokken 06.25 med D/S ”Austri” og la seg til ved Garpeskjærskaien. En person ble sendt opp til politikammeret, hvorpå politimester Harald Langlie kunne forsikre den tyske utsendingen om at byen ville overgi seg uten kamp. Dermed kunne soldatene marsjere taktfast over Risøybroen mens de av full hals sang ”Die Fahne hoch”. Soldatene tok oppstilling på Indre kai, mens det ble satt ut vaktposter ved Politikammeret og Posthuset, hvor telegrafstasjonen befant seg.

I løpet av de neste dagene kom det flere tropper til Haugesund og Karmøy. Den første troppen av tyske soldater ble for en kort periode innkvartert på Breidablik skole, mens de neste troppene ble innkvartert i Turnhallen og Lillesund skole. Allerede pr. den 15. april var det stasjonert en bataljon i Haugesund, det vil si rundt 500 soldater. Man regner med at det på det meste var stasjonert rundt 3.500 soldater på Haugalandet under krigen.

Mens det i våre nabobyer var krigshandlinger den 9. april, forløp dagen relativt rolig på Haugalandet. Det man merket både på Karmøy og i Haugesund var stor aktivitet av tyske fly. Folk kunne også høre at det ble løsnet skudd fra et marinefartøy ute på Sletta. Utenfor Skudenes, midt i Boknafjorden, lå en tysk ubåt og voktet innløpet til Stavanger. I Parken i Skudeneshavn sto norske marinefolk med kikkert og fulgte nøye med den tyske ubåtens bevegelser. Alt som skjedde ble rapporterte til et norsk marinefartøy som lå i ytre havn av Skudeneshavn. Utenfor Geitungen fyr ved Skudeneshavn kom det til kamphandlinger om ettermiddagen da en britisk ubåt ble angrepet av tyske fly. Den umiddelbare nærheten til krigsaktivitetene den 9. april gjorde at store deler av befolkningen i Skudeneshavn valgte å evakuere til landsteder og gårdsbruk som lå utenfor den nærmeste kysten. I Kopervik ble det meldt om en roligere stemning, men også her merket man den store flytrafikken. Havnen var fylt med både større og mindre båter av ulik nasjonalitet som lå ved kai i påvente av en avklaring av den spente situasjonen.

Den 10. april ble det meldt at mange fra Kopervik evakuerte, og fraflyttingen fra byen fortsatte de nærmeste dagene. Til tross for at skolestyret i Kopervik den 9. april besluttet at skolen skulle fortsette som før, møtte det bare opp 15 elever dagen etter. Fra avisene kan vi lese hvor mange av innbyggerne fra Kopervik evakuerte. I en liten notis i Haugesunds Dagblad den 23. april står det blant annet om sognepresten i Kopervik som på oppfordring skulle holde andakt for de evakuerte på steder som Sund, Stokkastrand og Eide. Selv om de ikke dro langt da de evakuerte, flyktet over halv byen. I en notis fra samme avis datert 7. mai sto det at ”Mange evakuerte er de siste dagene kommet hjem til Kopervik, men fremdeles er befinner over halvparten av befolkningen sig på landet.”

Også utenfor kysten av Bømlo var det stor krigsaktivitet den 9. april. Et tysk fly ble skutt ned over Espevær, hvor befolkningen kunne se at flyet styrtet i havet vest for øya. Litt senere styrtet også et tysk fly ved Hiskjo. Her klarte en av besetningen å redde seg ut av flyet og ble plukket opp av noen fiskere som drev og trakk garn.

I Haugesund samlet folk seg i sentrum fra tidlig om morgenen den 9. april , og rykteflommen florerte. Et av ryktene gikk ut på at tre tyske marinefartøyer var på vei til Haugesund. Folk samlet seg derfor på utsiktspunkter som Risøybroen og Havnaberg, hvor man sto og speidet. Til slutt ble det så mye folk på Risøybroen at politiet måtte sperre broen slik at den var kun tilgjengelig for alminnelig gjennomgangstrafikk. Alle elever ved både folkeskolene og ”Den høiere skole” ble sendt hjem på ubestemt tid.

Det var for øvrig ikke tyskerne som startet med å beordre mørklegging av byen. Allerede natt til den 9. april var alle fyrlykter langs kysten slukket og samme dag fikk hele byens befolkning beskjed om at de måtte blende. All gatebelysning ble slått av og ved innkjørselsveiene til byen sto det vakter som stanset biler som hadde lyset på. Bilene fikk ordre om å dra til politikammeret hvor lyktene ble malt over. Påbudet om blending gjaldt ikke bare Haugesund. Også på Karmøy og innover i distriktene fikk folk beskjed om å blende.

Luftvernnemden i Haugesund, som var ledet av byens politimester, hadde møte tidlig på morgenen den 9. april for å drøfte situasjonen. Her ble det besluttet å anbefale at de av innbyggerne som hadde landsteder eller slektninger innover i distriktet, burde evakuere så snart som mulig. De som ikke hadde noe sted å flytte til, skulle avvente situasjonen. Allerede før meldingen om evakuering var besluttet, hadde folk begynt å forlate byen. Alt tilgjengelig materiell i form av biler, busser, hester, sykler og lastebiler ble satt inn for å få flest mulig av befolkningen ut av byen. I følge årsmeldingen fra stadsfysikus for 1940, bar evakueringen den 10. april preg av panikk:

Folk dro innover landet i bil, med ”hestekjøretøy”, på sykkel og til fots. Mangfoldige ga seg ikke engang tid til å ta med seg det aller nødvendigste. Og mange måtte finne seg i opphold under åpen himmel den første natt. Skoler, bedehus, ungdomslokaler og andre forsamlingshus ble tatt i bruk til hus for forfrosne og forkomne mennesker i alle aldre. Og i de private bondehus ble folk stuet inn til langt over grensene for det rimelige. Folk var enestående snille og hjelpsomme.”

Engstelige haugesundere, som ikke hadde landsted eller slektninger på landet, tok om kvelden den 9. april med seg telt og soveposer og dro til Haraldsvang, hvor det for anledningen var opprettet teltleir.

De som var tidlig oppe neste dag fikk med seg den historiske hendelsen da de første tyske tropper taktfast marsjerte gjennom byens gater. Det første strategiske stedet som ble okkupert var byens post- og telegrafvesen. Fra den 10. april ble det derfor verken sendt telegrammer eller telefonert til og fra Haugesund. Først fra den 15. april ble det gitt adgang for livsviktige rikstelefoner. Slike samtaler måtte avklares med byens ordfører, og han måtte deretter anbefale telefonbruken overfor de tyske myndigheter. Den lokale telefonen, altså bruk av telefon innen Haugesund, fungerte imidlertid. Den 9. og 10. april ble det faktisk notert rekord når det gjaldt lokal bruk av telefon i Haugesund. I løpet av de to dagene ble det registrert 100.000 samtaler.

Om formiddagen den 10. april ble representanter for pressen innkalt til møte på byens politikammer for å få en orientering av avsnittskommandør Spengemann og den tyske konsul, dr. Lanwehr. Haugesund hadde den gang tre dagsaviser, nemlig Haugesunds Dagblad, Haugesunds Avis og Haugaland Arbeiderblad. Den tyske kommandøren ba de tre avisene om å oppfordre befolkningen til ro og lojalitet. Konsulen understreket overfor pressen at de tyske soldater ikke kom som fiender til Norge, men det dreide seg om en fredelig besettelse.

”- Den tyske soldat skal gjøre alt for å respektere landets ære, den norske forsvarsmakts ære, den norske stats og hver enkelt norsk borgers ære. Den skal respekteres og ikke på noen som helst måte angripes. Dette er blitt pålagt soldaten som plikt.”

Møtet ble avsluttet ved at konsulen og kommandøren takket pressen for fremmøtet og uttrykte håp om at livet i Haugesund ville gå sin vante gang. Selv om avisene ikke ble underlagt forhåndssensur i oppstarten, hadde avisene klare begrensninger om hva de kunne og hva de ikke kunne skrive. (Mer om dette i kapittelet Media.)

Det skulle gå en tid før alt var tilbake i sin vante gang. Skolene i Haugesund var stengte og en stor del av byens befolkning hadde søkt tilflukt innover i distriktet. Hvor mange som evakuerte fra Haugesund vet en ikke, men ifølge en artikkel i Haugesunds Dagblad den 6. mai 1940 var det snakk om flere tusen.

Man regner med at der i Grinde bor ca. 4-500 evakuerte og noe lignende er vel tilfelle også for Førresfjordens vedkommende. I Vats herred antar man at det bare bor 3-400 evakuerte, og en stor del av gårdene har ingen evakuerte. Derimot bor der mange stavangere i Ilsvåg, antakelig ca 80-100. Sandeid og Vikedal hadde også et stort innrykk fra Stavanger de første evakueringsdager. Flere båter kom hver eneste kveld fullastet til disse steder. Det samme var tilfelle for Nedstrands vedkommende. Til hvert av disse steder kom mellom 3-400 personer.”

Den største ”flyktningekolonien” befant seg i området Førre – Aksnes. På denne strekningen mente man at det bodde rundt 2.000 evakuerte haugesundere, hvorav 800 bodde på Kolnes.

På Eikje, Skre, Kolnes og Aksnes, ja, naturligvis også i Førre, er der jo mer sommerhytter enn noget annet sted i Haugesundsdistriktet, og man kan nok si at samtlige hytter var tatt i besiddelse til evakuering. Dessuten bodde der evakuerte folk på omtrent alle bondegårdene og endatil på bedehusene.” (Kilde: HD 11.05.40.)

De første ukene etter krigsutbruddet ble arbeidslivet hardt rammet ved at mange ikke møtte opp på arbeid som vanlig. Samtlige aviser fikk problemer med distribusjonen ettersom de fleste av avisbudene hadde søkt tilflukt utenfor byen. Mange av byens kafeer og butikker holdt stengt de første dagene etter krigsutbruddet. Noen som ikke stengte var byens bakere. Den gang hadde byen 13 bakerier med egne utsalg og det ble meldt at disse holdt åpent. Postforbindelsen stanset også opp, men fra den 12. april var det atter normal forbindelse mellom Haugesund og distriktet som ble betjent med rutebiler. I løpet av den første uken i mai var de fleste av de store bedriftene i Haugesund i gang igjen. (Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet)