Månedlige arkiver: mars 2015

Hydrofoilbåtene

41 Hydrofoilruten 1960

Da hydrofoilbåten startet å gå mellom Bergen og Stavanger sommeren 1960, representerte den et stort framskritt innen samferdselssektoren.

Nordens første hydrofoilbåt fikk navnet ”Vingtor”, og ble satt inn i ordinær rutedrift mellom Bergen og Stavanger fra 15. juni 1960. Bak det nye samferdselstilbudet sto de samme selskapene som drev Nattruten, nemlig Det Stavangerske Dampskibsselskab og Sandnæs Dampskibs Aktieselskab med eierandeler på henholdsvis 60 og 40 prosent.

Mens Nattruten brukte ti timer på strekningen Stavanger – Bergen, brukte hydrofoilbåten fire timer. Hydrofoilbåtene var imidlertid mye ute av drift, og på folkemunne ble de derfor kalt for ”hydrofeilen”.

Verdens første hydrofoilbåter ble satt inn i fart over Messinastredet, mellom Italia og Sicilia i 1956. Båtene var bygget i aluminium og hadde store vinger framme for å kunne løfte opp skroget når båten kom opp i stor fart. Spørsmålet var om den typen båter kunne settes inn på den værharde kysten av Vest-Norge.

Selskapene som drev Nattruten mente dette var framtiden, og i desember 1959 ble de tildelt konsesjon for en hydrofoilbåt med plass til 100 passasjerer for strekningen Stavanger – Bergen. Etter navnekonkurranse ble det bestemt at hydrofoilen skulle hete ”Vingtor”.

”Vingtor” ble bygget ved verftet Leopoldo Rodriquez i Messina, Italia og hadde en prislapp på 3,4 millioner kroner. 18. mai 1960 ble ”Vingtor” heist om bord i et linjeskip og seilt til Hamburg. Fra Hamburg gikk båten for egen maskin. ”Vingtor” ankom Stavanger den 3. juni. Fem dager senere gjorde den sin første prøvetur til Haugesund. Sammenlignet med nattrutebåtene var hydrofoilene spinkle farkoster. ”Vingtor” var sveist sammen av tynne aluminiumsplater. Skrogets bredde var seks meter, mens den mellom vingene var 10,7 meter. Takket være en Daimler Benz-motor på 2.500 hestekrefter, kunne ”Vingtor” suse av gårde i en maks fart på 38 knop.

305 b Hydrofoilen

På grunn av de brede vingene måtte kaianleggene både i Kopervik og Haugesund bygges om med pirer ut i sjøen for av hydrofoilene skulle kunne legge til kai.

Til stor skuffelse både for Haugesund Dampskibsselskab og Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap, var det de to nattruteselskapene som også fikk konsesjon på hydrofoilbåtrute nummer to mellom Stavanger og Bergen. Den nye hydrofoilbåten var søsterskip av ”Vingtor” og fikk navnet ”Sleipner”. Den nye hydrofoilbåten ble satt inn i ruten fra slutten av mai 1961.

Hydrofoilbåtene var plaget av mange tekniske uhell, og måtte stadig inn til reparasjoner. Som ikke det var nok, gikk ikke hydrofoilbåtene om vinteren. Båtene ble satt på land i begynnelsen av november og rutene ble tatt opp igjen rundt 1. april. Dette ble begrunnet med at det normalt sett var mye dårlig vær langs kysten om vinteren og båtene ikke hadde tillatelse til å gå når det var mørkt. Etter påtrykk fra Haugesund kommune gikk Det Stavangerske med på å la den ene hydrofoilen, som en prøveordning, gå i en vinterrute mellom Haugesund-Kopervik og Stavanger fra januar til april 1963. Hydrofoilen måtte imidlertid kun gå når det var dagslys. I forbindelse med avslutningen av den fjerde sesongen i november 1963, gjorde sjefen i Det Stavangerske, Erling Aanensen, en oppsummering. Til Bergens Tidende uttalte Aanensen at erfaringene med vinterrute Haugesund – Stavanger var negative, og han tvilte på at det noen gang ville bli helårsrute med hydrofoilbåter. Selskapet var imidlertid fornøyd med sommerrutene, og sesongene 1963 hadde hatt få avbrudd.

Fra sommeren 1961 ble det satt inn hydrofoilbåter både i Sunnhordland og Ryfylke. Dette var mindre båter som kunne ta 64 passasjerer. H.S.D. fikk sin hydrofoilbåt, ”Teisten”, i juli, mens nattruteselskapene fikk sin hydrofoilbåt, ”Ekspressen”, i august.

”Teisten” gikk i rute mellom Bergen, Leirvik, Tittelsnes, Ølen og Skånevik. Ettersom ”Teisten” gikk fra Tittelsnes til Bergen, kunne H.S.D. bruke sin hydrofoilbåt i konkurranse med ”Vingtor” og ”Sleipner”. H.S.D. satte nemlig opp bussrute som korresponderte med hydrofoilbåten til og fra Haugesund to ganger hver dag. Reiste du for eksempel fra Haugesund med buss klokken syv om morgenen via Tittelsnes, var du i Bergen kvart over ti.

Fra 29. juni 1968 satte H.S.D. inn en hydrofoilbåt nummer to i Sunnhordland. Den ble satt inn i rute mellom Bergen, Rubbestadneset, Leirvik, Sunde og tilbake til Bergen. Båten som var bestilt var av samme typen som ”Teisten”, men var forsinket. H.S.D. fikk derfor leie en hydrofoilbåt like stor som ”Vingtor” og ”Sleipner”. Den båten het ”Tumlaren” og gikk i nevnte rute et par-tre måneder før den nye båten, ”Tedno”, overtok.

Selv om hydrofoilbåtene hadde mange driftsavbrudd, økte antall passasjerer for hvert år. Samtidig gikk antallet passasjerer på den tradisjonelle Nattruten tilbake. Hydrofoilbåtene ble i 1974 avløst av en ny båttype, nemlig westamaranene.

Opplysningene til denne artikkelen er hentet fra boken ”Historien om Haugalandet – 1960-tallet”.

 

Klodsmajoren og Charlie Hebdo

IMG_4016 

Ordet ”satiremagasin” er blitt mye brukt de siste månedene. Visste du at Haugesund for hundre år siden hadde et ukentlig satiremagasin som gjennom tekst og tegninger gjorde narr av byens maktpersoner? Bladet var så skarp i sin satire, at byens politimester en gang forsøkte å beslaglegge et nummer. Men det gjorde bare bladet enda mer populært.

Den 7. Januar i år ble det franske satiremagasinet Charlie Hebdo utsatt for et brutalt attentat. Bakgrunnen for attentatet går tilbake til 2006 da bladet første gang trykket en såkalt Muhammed-karikatur. Bladet ble forsøkt både saksøkt og brannbombet, før det i januar altså ble utsatt for et brutalt attentat. Attentatmennene trodde kanskje at de skulle klare å få lagt ned bladet ved å drepe redaktøren, men resultatet ble omvendt. Opplaget har eksplodert og folk står nå hver uke i kø for å få bladet. Dette paradokset fikk meg til å tenke på satiremagasinet Klodsmajoren som kom ut i Haugesund under første verdenskrig.

IMG_4017

Klodsmajoren var et ukemagasin som ble drevet av Oscar Skarsgaard (1878-1959). Skarsgaard var utdannet som bokbinder og drev i mange år sitt eget bokbinderi. Det som imidlertid lå hans hjerte nærmest var å skrive. Han skrev både dikt og revytekster, men mest kjent ble han som redaktør for Klodsmajoren.

Ved hjelp av morsomme tekster og gode karikaturtegninger sparket redaksjonen til byens øvrighetspersoner. Mens Skarsgaard skrev tekst, var det Bjarne Halvorsen (1896-1948) som leverte de fleste tegningene. Det var et harmløst magasin, men i november 1915 hadde byens politimester, Ola Bertelen (1864-1946) fått nok av vittighetene til Skarsgaard. Det var spesielt et vers som falt politimesteren tungt for brystet. Magasinet ble derfor beslaglagt for at politiet skulle sladde over det ene verset. Det vil si; magasinet ble prøvd beslaglagt. Politiet fikk nemlig bare tak i en del av opplaget. Da ryktene gikk om at politiet ville beslaglegge eller sladde over deler av ukens nummer, ble bladene solgt som varmt hvetebrød. Av et opplaget på 1.700, klarte politiet bare å få hånd om 90 eksemplarer.

En av datidens mest kjente lokale kulturpersonligheter, Fritjof Øvrebø (1871-1927), reagerte på politiets smålighet og leverte inn et leserinnlegg til Haugesunds Avis, hvor han rettet flengende kritikk mot politimesteren. Under overskriften Skandalen, skrev Øvrebø blant annet følgende:

”Når Haugesunds politi tar fatt på “Klodsmajoren” og setter med voldshånd en svær sværteflekk over 1. vers i Skarsgaards fortreffelige dikt “Skandalen”, da er dette først og fremst en internasjonal rekord i latterlighet. Et virkelig frodig talent som Skarsgaard knekker man ikke ved en så fjollete behandling.”

Dette utviklet seg til å bli en pinlig sak for politimester Bertelsen. Både statsadvokaten og riksadvokaten forkastet hans beslutning om å gå til sak mot redaktøren og utgiveren av Klodsmajoren, Oscar Skarsgaard.

I boken ”Historien om Haugalandet – 1. verdenskrig” står det mer om Klodsmajoren og hvor en kan se mange av de artige tegningene til Bjarne Halvorsen.

Intervju med en tysk soldat

Rudolf Popp
Rudolf Popp var tysk soldat i Norge under store deler av andre verdenskrig. Her ser vi Popp hjemme på terrassen i Emden i april 20013 mens han viser fram bildet av seg selv som tysk soldat.

I de fem krigsårene, 1940-1945, oppholdt det seg rundt 350.000 tyske soldater i Norge, hvorav ca. en prosent av dem var stasjonert på Haugalandet. Noen av soldatene var lenge i Norge, mens andre var her i en kort periode. Da jeg arbeidet med boken om 1940-tallet og andre verdenskrig, slo det meg hvor lite stoff det fantes om hvordan livet artet seg for de mange tyske soldatene som oppholdt seg i Norge

Ettersom Emden er den tyske vennskapsbyen til Haugesund, tok jeg kontakt med en journalist i Emder Zeitung og spurte om de kunne etterlyse personer som hadde vært soldater på Haugalandet under andre verdenskrig. Til alt hell fikk avisen svar fra en mann i Emden som het Rudolf Popp. Jeg var hjertelig velkommen til å komme på besøk til herr Popp. I april 2013 dro jeg derfor ned til Emden og fikk møte en 89 år gammel mann med både god hukommelse og fortellerevne. La meg understreke at dette var en mann som ikke skrøt av sitt soldatliv; tvert imot. Som de alle fleste unge tyske menn ble også Rudolf Popp tvunget ut i en krig som var startet av Adolf Hitler. Opposisjonelle ble internert – desertører/militærnektere skutt.

Rudolf Popp hadde akkurat fylt 18 år da han våren 1942 ble innkalt til militærtjeneste. Popp var født og oppvokst ved havnebyen Emden og arbeidet som tømmermannslærling ved krigens utbrudd. Da han ble innkalt til krigstjeneste, visste han verken hvor han skulle eller hvilken type tjeneneste han skulle inn i.

– Ingen av dem som ble innkalt visste hvor de skulle. Hvilken tjeneste vi ble satt til var ofte avhengig av yrkesbakgrunn. Som tømmermann havnet jeg i pionertroppen (ingeniørtroppen). Etter en kort opplæring ved en militærforlegning i Hamburg, ble jeg og min tropp (1. pionerkompani i 269. infanteridivisjon) sendt med tog til Århus. Fremdeles ante vi ikke hvor vi skulle. Det alle fryktet var å bli sendt til Østfronten. Selv om Tyskland på det tidspunktet var på fremmarsj, visste alle at det å bli sendt til Østfronten var en farlig krigstjeneste. Vi pustet derfor alle lettet ut da vi ble satt om bord i troppeflytningsskipet ”Monte Rosa” med kurs mot Oslo. Vi var i Oslo i en uke før vi ble sendt med tog til Bergen. Det vil si; vi måtte gå av toget på Voss og deretter marsjere til Nesttun.

Rudolf Popp var i Bergen fram til februar 1943. I løpet av oppholdet i Bergen fikk han videre opplæring. Pionertroppenes fremste oppgaver var å bygge bunkerser, skytterstillinger samt legge ut minefelt og eksplosiver med tanke på en eventuell invasjon fra de allierte. I februar 1943 ble troppen hans sendt til Kopervik. Her ble det opphold både i Kopervik og Åkra før troppen hans fikk et oppdrag av lengre varighet på Visnes.

Rudolf Popp i full soldatuniform
Her ser vi Rudolf Popp i tysk uniform under andre verdenskrig.

Koppergruven på Visnes var av strategisk stor betydning, og her var det under hele krigen stasjonert et infanterikompani som skulle beskytte gruvene og sørge for at produksjonen gikk som normalt. På Visnes fikk Popp og hans tropp i oppgave å bygge bunkerser og skytterstillinger. Bedehuset på Visnes var rekvirert av tyskerne og der både spiste og bodde soldatene.

Høsten 1943 ble troppen sendt til Haugesund. I en periode på ni måneder bodde de i brakker som ble satt opp i nærheten av det nye sykehuset. Ingeniørtroppen sørget selv for byggingen av brakkene. Senere under oppholdet i Haugesund ble troppen forflyttet til en forlegning nær Eivindsvatnet.

Med Haugesund som base ble Popp sendt rundt omkring på Haugalandet hvor han og hans tropp var ansvarlig for å bygge konstruksjoner som skulle hindre, eller i det minste sinke, de allierte hvis det ble invasjon. I Haugesund ble det blant annet bygget de såkalte ”Hitlertennene”; store betongklosser ved alle innfartsveiene. Hans pionertropp var også ansvarlig for å plassere ferdiglagede sprengkamre på 80 x 80 centimeter som ble plassert på strategiske steder på Risøybroen og Hasseløybroen. Hvis det hadde blitt en invasjon, ville begge broene blitt sprengt.

Popp fikk også et opphold i Fjæra i Åkrafjorden hvor han og hans tropp sørget for å bygge sprengkamre og depoter med sprenglegemer langs bruer og tunneler ved den nye Åkrafjordveien. I tilfelle en engelsk invasjon ville den nye veianlegget som tyskerne hadde fått bygget, bli sprengt bit for bit.

Oppholdet i Fjæra er noe av det han husker best. Naturen med de bratte fjellene, fossene og den lange fjorden gjorde dypt inntrykk. Sist, men ikke minst var folkene hyggelige.

– I byer og tettsteder merket vi folks negative holdning til oss. Vi var ikke velkomne, og det forstår jeg godt. Hvis vi spurte en haugesunder om et aller annet, trakk han som regel på skuldrene og gjorde som han ikke forstod. Hvis vi ville ha hjelp til noe, måtte vi alltid fram med sigarettpakken. Et par sigaretter fikk som regel tungen på gli. Ute på landsbygda derimot ble vi møtt med et vennlig sinn. Under vårt opphold i Fjæra fikk vi blant annet låne robåter fra lokalbefolkningen slik at vi på fine kvelder kunne dra ut på fjorden for å fiske.

– Fisket dere fordi dere trengte mat?

– Som soldater fikk vi nok mat, men kosten var ensidig. Den fisken vi klarte å fange var derfor kjærkommen som en avveksling.

– Hvordan var kostholdet for soldatene?

– Kostholdet til soldatene var ensidig – alt var likt. Kaffen som vi fikk var kokt på røstet korn – mest hvete og bygg. Denne ble tappet i en stor kanne som dagsrasjon, for hele troppen. Kaffen gikk under betegnelsen «Muckefuck». Brødet var et slags grovbrød (”Komissbrot”) som hver soldat fikk utlevert et halvt av hver morgen og som måtte rekke for hele dagen. Pålegget var nok for to brødskiver samt litt smør – resten måtte spises tørt. Middagen seks dager i uken besto av en liter grønnsaksuppe som ble øst opp i soldatens suppekar. Hver søndag fikk vi et par poteter og litt kjøtt og av og til en pudding. Alt ble servert fra feltkjøkkenet. Kaffevannet ble brukt til barbering, vasking og tannpuss. Ferskvann ble samlet i suppekaret og brukt som tillegg. Soldatene fikk tre sigaretter pr. dag, uansett om du røykte eller ei. Sigaretter var bra å ha også som valuta.

– Hva fikk dere i lønn?

– Lønnen var en krone og tjue øre i lokal valuta pr. dag og denne ble i sin helhet betalt lokalt hver tiende dag.

 – Hvordan var en vanlig arbeidsdag for en soldat?

– Vi måtte opp klokken seks hver morgen. Innen klokken syv skulle vi både være ferdig med vårt morgenstell, sengene oppredde, frokosten inntatt og vi skulle være iført uniform. Klokken syv startet arbeidsdagen, og for oss i pionertroppen var det anleggsarbeid av ulik art. Midt på dagen var det middagspause, og selve arbeidsdagen ble avsluttet klokken fem. Fra fem til seks om ettermiddagen vasket vi oss. Deretter måtte vi se over uniformene og støvlene. Uniformene og støvlene skulle se fine ut, og i timen mellom fem og seks satt vi med sysaker og børster. Lørdagene var det øvelse i marsjering. Vi marsjerte hver lørdag gjennom byens gater med taktfast sang.

Søndag var det oppstilling og inspeksjon. Av og til fikk de om søndagen en times såkalt politisk opplæring!

– Hva med ferie? Hvor ofte fikk dere permisjon?

– Jeg for min del fikk én permisjon i løpet av krigen. Det var i 1944. Permisjonen varte i litt over tre uker og jeg brukte lang tid for å komme meg hjem til Emden. Som viktig havneby nær grensen til Nederland og mye verftsindustri ble Emden utsatt for kraftig bombardement. Da jeg kom hjem, var blant annet huset til min farmor jevnet med jorden. Jeg fikk derfor tre dagers ekstra permisjon for å være med å hjelpe å grave i ruinene etter huset hennes og for å hjelpe henne å finne et nytt sted å bo.

– Du fortalte at dere fikk låne robåt da dere var i Fjæra. Hvilke andre former for fritidsaktiviteter hadde dere?

– Det hendte at vi spilte litt fotball, men det var med lag mot våre egne. Vi spilte aldri fotball mot noen av de lokale. Det hendte også at vi syklet til de jentene vi fikk kontakt med. Jeg hadde følge med en ung jente som jobbet på Vormedal Ullvarefabrikk. Det ble mange sykkelturer fra Haugesund og ut til Vormedal, sier Popp, og smiler vemodig. Hennes skjebne kjenner han ikke til, ettersom han høsten 1944 i all hast ble sendt til et frontavsnitt, Vogesen, som ligger på vestsiden av Rhinen i nåværende Frankrike – fra Sveits og nordover til Strasbourg.

 De alliertes invasjon var på gang og den relativt rolige tilværelsen i Norge og på Haugalandet tok brått slutt.

Rudolf Popp rister bestemt på hodet når vi spør om han var medlem av det tyske nasjonalsosialistiske partiet?

– Nei, nei. Det var nesten ingen av soldatene som var med i partiet. Jeg kom fra en sosialdemokratisk familie. Min far måtte gjemme unna gamle aviser og bøker som kunne avsløre at han var sosialdemokrat.

– Var du menig soldat under hele krigen?

– Jeg var en god soldat og kunne ha steget i gradene, men jeg viste ikke den rette innstillingen. Under mitt opphold i på Ulven ved Bergen ble jeg innkalt til et møte med høytstående offiserer, hvor jeg blant annet ble spurt om jeg kjempet for Hitler og det tyske regimet. Jeg svarte diplomatisk at jeg som soldat kjempet for Tyskland. Med en slik innstilling ble jeg ikke offiser.

Den 6. juni 1944, bedre kjent som D-dagen, startet de alliertes invasjon av Frankrike/Normandie. Dette markerte begynnelsen på slutten på andre verdenskrig. Den ensidige tyske propagandaen sørget for at verken Rudolf Popp eller hans medsoldater fikk informasjon om at krigslykken hadde snudd for Hitler da de høsten 1944 ble sendt til fronten nær grensen til Belgia og Luxembourg i et forsøk på å stanse de alliertes framrykking. I januar 1945 ble troppen sendt til Polen, nærmere bestemt til Festung Breslau (Wroclaw). Her pågikk et av de blodigste slagene i krigens sluttfase. Den 28. februar var byen omringet av russerne, men den tyske kommandanten, general Hanke, nektet å kapitulere. Resultatet ble titusener av drepte både av sivilbefolkningen og soldatene. Hanke fikk senere kallenavnet ”Henker Hanke”, det vil si ”bøddelen Hanke” på grunn av sin vilje til å ofre soldatenes liv.

Etter ukesvis med nærkamp og harde trefninger ble Popp truffet av en fingerstor granatsplint som boret seg tvers gjennom underarmen. Under intervjuet bretter Popp opp skjorteermet og viser oss et stort arr på venstre underarm.

– Den granatsplinten var antagelig med på å redde livet mitt. Datoen var 10. mars 1945, sier Popp alvorlig. – De fleste som ble skadet under Festung Breslau ble lappet sammen før de etter kort tid ble sendt ut i skyttergravene igjen. Etter å ha blitt truffet av granatsplinten, havnet jeg i en mørk og møkkete kjeller hvor det var en slags sykestue. Det vrimlet av skadde der og forholdene var ubeskrivelige. Utstyret som ble brukt til å fjerne granatsplinten var langt fra sterilt og etter kort tid gikk det betennelse i såret. Jeg sørget imidlertid for å ”pleie” betennelsen slik at den varte. Deretter ble jeg overflyttet til klosteret i Breslau hvor jeg oppholdt meg til byen ble overgitt den 7. mai.

Totalt ble 150.000 tyske soldater og offiserer fanget i Breslaus festning. Nesten samtlige ble sendt til straffarbeid i Sibir. Dagen før Popp skulle sendes bort, kom en sanitetssoldat inn og spurte om det ikke var så at han var tømmermann? Det var behov for en snekker som kunne være med å reparere taket på klosteret. Dermed slapp Popp å bli med i den første kontingenten som ble sendt til Sibir. Popp så det som sannsynlig at han ville bli sendt til Sibir da taket på klosteret var reparert. Etter tre dager valgte han derfor å rømme og fant seg et skjulested i Breslau. Her kom han i kontakt med en polakk som hadde behov for en snekker. Med mat som betaling jobbet Popp med å reparere hus i Breslau fram til slutten av juli 1945. Han befant seg fremdeles i russisk sone, og faren var fremdeles stor for å bli oppdaget. I slutten av juli rømte han fra Breslau og startet en farefull ferd gjennom det krigsherjede Tyskland for å komme tilbake til hjembyen. Nord-Tyskland befant seg i den britiske sonen, og hvis han kom seg dit ville han være reddet. Etter en dramatisk flukt gjennom både det polske området og den russiske sonen, og etter å ha blitt tatt til fange ved Bautzen, som han klarte å rømme fra etter tre dager i fangenskap, kom han seg på mirakuløst vis tilbake til Emden og familien. De siste månedene hadde vært en stor påkjenning, og da han sto hjemme på gårdsplassen den 5. august 1945 iført fillete klær, langt hår og skjegg, var det ingen som kjente han igjen.

– Det var en forferdelig krig som ble satt i gang av en gal mann. Mange av mine soldatkamerater var ikke så heldige som meg, forteller Popp.

Det som ventet Popp og alle tyskere som overlevde krigen var et utbombet land som desperat trengte å bli bygget opp igjen. Som tømmermann fikk Popp nok arbeid. Nøyaktig ett år etter at han kom tilbake til Emden giftet han seg. Ekteparet fikk tre barn, og Popp arbeidet som tømmermannsformann helt til han i en alder av 62 år ble pensjonist. Han har aldri vært tilbake i Haugesund, men han husker fremdeles byen med vemod.

Kilde: Historien om Haugalandet – 1940-tallet, Vormedal Forlag, 2013.

Skipsreder Knut Knutsen O.A.S. :
– Høvdingen av Haugesund

Knut Knutsen O.A.S.
Knut Knutsen O.A.S. (1871-1946) er den største forretningsmannen som noen gang har levd i Haugesund. Ved inngangen til andre verdenskrig eide han landets tredje største handelsflåte bestående av linjeskip, tankskip og et stort hvalkokeri. Gjennom sjenerøse donasjoner har han skrevet seg inn i byens historie med gullskrift.

Knut Knutsen O.A.S. ble født i Haugesund den 6. oktober 1871. Hans far, Ole Andreas Knudsen (1828-1908), var notbas og skipsreder. (Derav initialene O.A.S. Knut Knutsen var ”Ole Andreas Sønn”.) Moren, Ida Caroline, født Magnesen (1846-1877), døde da Knut Knutsen var seks år gammel. Han hadde to søstre, men begge døde i ung alder.

”På sildabein e´ byen lagt” heter det i et gammelt ordtak fra Haugesund. Det samme kunne man si om rederiet Knut Knutsen O.A.S. ”På sildabein e´ Knutsen-rederiet lagt”. Det var nemlig silden som skapte grunnlaget for det som skulle bli landets nest største rederi.

Knutsen begynte sin karriere som forretningsmann i 1892 som fersksildspekulant. Sammen med sin fetter, Knud Johan Knudsen, kjøpte han levende sild som sto i steng og lås, og videresolgte det til lokale oppkjøpere. Samarbeidet med fetteren ble avsluttet etter noen år, og han startet i stedet for seg selv. I februar 1899 sendte han for første gang en last med iset sild til England for egen regning og risiko.

Knut Knutsen O.A.S. skulle bli en dyktig sildeeksportør. I 1926 beskrev rederkollega Johannes Sundfør ham på følgende måte:

”K. Knutsen O.A.S. er uten sammenligning landets dristigste fersksildspekulant. Hans specialitæt er at kjøpe sildelaas efter takst af indholdet og sætte sine egne nøter for silden som da staar levende i sjøen indtil fisket er slut hvorefter exporteres til Hull. En saare resikabel forretning som gir mer spænding end nogen anden forretning jeg kjender til. Det er som at spille bank i Monte Carlo.” (Kilde: Brev fra skipsreder Johannes Sundfør til dosent Jacob Worm-Müller datert 05.02. 1926. Norsk Sjøfartsmuseum.)

Knutsen fraktet silden på egen kjøl i små eldre dampskip. Det ble etter hvert mange ”sildedampere”. I 1906 gjorde han et nytt steg på karrierestigen da han sammen med sin far, Ole Andreas Knudsen, bestilte et nybygg i England på 6.000 dødvektstonn. Skipet fikk navnet ”O. A. Knudsen” og var i mange år byens største dampskip. Som mange andre redere i Haugesund like etter århundreskiftet, drev Knutsen en kombinert virksomhet med sildefart og trampfart i utlandet. Dermed var han mer uavhengig gode eller dårlige år med sildefangst.

Knut Knutsen O.A.S drev med sildeeksport gjennom hele livet. Selv om han på slutten av trettitallet inntok plassen som Norges tredje største reder og var blitt en av landets rikeste menn, fortsatte han med den sesongbetonte sildeeksporten.

Noe av det som karakteriserte Knutsen som forretningsmann var hans vilje til å være uavhengig. Mens andre rederkollegaer, både i og utenfor Haugesund, søkte i kompaniskap med andre, unngikk Knutsen det. Han forsøkte i størst mulig grad å bygge opp sitt rederi uten hjelp av andre.

Selv om han ikke søkte samarbeidspartnere i forretningslivet, fant han seg tidlig en livsledsager. I 1893 giftet han seg med den fire år eldre Elisabeth Tobine Bakke. Det ble et lykkelig ekteskap og paret fikk to barn, Ida Caroline i 1894 og Ole Andreas Føien Knutsen (1899).

Ved inngangen til 1. verdenskrig (1914-1918) var Knutsen rangert som byens femte største reder. På linje med andre redere benyttet også Knutsen seg av de gylne årene under 1. verdenskrig til å skaffe seg større og nyere tonnasje. Han kontraherte nye skip både ved norske og utenlandske verft.

Det var mellomkrigsårene som skulle bli Knutsen-rederiets mest gylne år. Mens andre redere slet tungt på grunn av overkontrahering, ekspanderte imperiet til Knutsen kraftig. Ingen norske rederier kunne vise til en slik formidabel vekst i mellomkrigstiden som nettopp rederiet Knut Knutsen O.A.S. Noe av årsaken til denne store veksten hang sammen med at rederiet var svært heldig med et erstatningsoppgjør. I 1917 rekvirerte det amerikanske statlige selskapet US Shipping Board et skip som Knutsen hadde under bygging i USA. Etter krigen fikk rederiet et gunstig erstatningsoppgjør med en gevinst på rundt 11 millioner kroner. Gevinsten gav Knutsen finansiell styrke til videre vekst og sjenerøse donasjoner.

Den første store donasjonen kom i 1918 i forbindelse med ekteparets sølvbryllup. Den gang ble det gitt en million kroner til en rekke gode formål både i og utenfor Haugesund. Tre år senere, i anledning Knutsens 50-årsdag, mottok Haugesund kommune en million kroner til bygging av nytt rådhus.

I forbindelse med innvielsen av Haugesund rådhus i 1931 mottok han Haugesund kommunes ærestegn, De fykende måker. Sammen med sin kone, arkitektene og byggekomiteen, var Knutsen den første som mottok De fykende måker. (Den gang het det Ridderordenen Den flyvende maake.) I 1923 ble Knutsen slått til Ridder av første klasse av St. Olavsorden for allmennyttig virksomhet.

Erstatningsoppgjøret gjorde at Knutsen kunne kjøpe billig tonnasje fra redere som fikk økonomiske problemer. I løpet av mellomkrigstiden startet rederiet både med linjefart, tankfart og hvalfangst. Ved inngangen til 2. verdenskrig var Knut Knutsen O.A.S. blitt landets tredje største rederi med en flåte på 27 skip. Kun Wilh. Wilhelmsen og Westfal-Larsen var større.

Samtidig med at Knut Knutsen O.A.S. bygget opp et rederi av internasjonalt format, tok han seg tid til viktige verv både i private interesseorganisasjoner og i det offentlige. I 1906 var han blant initiativtakerne til dannelsen av Haugesund Privatbank (senere Bergens Privatbank). Elleve år senere var han også blant initiativtakerne til dannelsen av Haugesunds Sjøforsikringsselskap. I begge selskapene ble han styreformann fra første dag, og han satt som styreformann i begge selskapene frem til han døde i 1946.

I 1923 ble han valgt inn i styret i Haugesund Havnevesen. Også her satt han i styret frem til sin død i 1946. I nesten alle disse årene var han styrets formann. I Haugesund Havnevesen var Knutsen en energisk og aktiv styreformann. I hans år som styreformann fikk byen en moderne dypvannskai (Garpeskjærskaien), ny fiskerihavn og fryseri (Iglo) og broforbindelse mellom fastlandet og Risøy.

Knutsenrederiet ble påført store tap under 2. verdenskrig, og mistet i alt 11 skip. Andre rederier led også store tap, slik at Knut Knutsen O.A.S. etter krigen rykket opp som landets nest største reder.

Knutsen fikk ikke oppleve gjenoppbyggingen av rederiet. I desember 1945 ble Knutsen syk. Før jul ble han lagt inn på Rikshospitalet med diagnosen uhelbredlig kreft. Omgitt av sine nærmeste døde Knut Knutsen O.A.S. på Røde Kors-klinikken i Oslo den 5. februar 1946 i en alder av 74 år.

Selv om ekteparet Knutsen er hedret både ved en relieff i inngangshallen av rådhuset og ved det store maleriet i bystyresalen, ønsket byen å hedre Knutsen ved å reise en byste av ham. Den 17. mai 1986 ble det derfor avduket en byste av Knut Knutsen O.A.S. på rådhusplassen. Bysten, som står plassert like sør for festplassen, er laget av billedhuggeren Ottar Espeland (1913-1996). Byens store høvding måtte stå alene i ni år før han den 19. september 1995 ble forent med sin hustru. Bysten av Elisabeth Knutsen er også laget av Ottar Espeland. I dag står ekteparet Knutsen på sokkel sør på rådhusplassen og skuer over byen de var så glade i. Det er et verdig minnesmerke over to av byens mest sjenerøse og markante personligheter.

Kilder: Vormedal, Tor Inge: Høvdingen av Haugesund og Knutsen-imperiets vekst og fall, Vormedal Forlag 2002.

Vormedal, Tor Inge: Haugesund rådhus – Den italienske drømmen, Vormedal Forlag, 2006.

ForsideKnutsenbok