Månedlige arkiver: februar 2015

Georg Rechenberg:
Jøden fra Haugesund som overlevde Auschwitz

I løpet av andre verdenskrig ble 772 norske jøder deportert for tilintetgjørelse. Kun 34 vendte tilbake i live. En av disse var Georg Rechenberg fra Haugesund.

georg3
Georg Rechenberg, portrett

Moritz Rabinowitz (1887-1942) var en av Norges mest kjente jøder og om ham er det skrevet både bøker og laget film og teater. Han var en svært driftig forretningsmann fra Haugesund som hadde flere hundre personer i arbeid da krigen brøt ut. Men Rabinowitz var ikke den eneste jøden i Haugesund før krigen. I juni 1938 tok Haugesund i mot en politisk flyktning som het Georg Rechenberg. Han var født i München i 1902, men hadde sin oppvekst i Wien i Østerrike. I juni 1938 kom han til Norge og Haugesund som politisk flyktning.

Rechenberg, som var utdannet tanntekniker, var medlem av det sosialdemokratiske partiet da Tyskland okkuperte Østerrike i februar 1938. Han flyktet først til Tsjekkoslovakia, men da også dette landet kom i faresonen, fikk han hjelp fra en norsk organisasjon som het ”Arbeidernes Justisfond”. Etter planen skulle han få hjelp til å komme over til USA, men kom først til Oslo, hvoretter han ble sendt til en hytte eid av Jern & Metall i Førresfjorden. Derfra ble veien kort til Haugesund hvor han valgte å slå seg ned.

Da tyskerne okkuperte Norge fra den 9. april 1940, visste Rechenberg at livet hans sto i fare. Selv om han bare var såkalt ”halvjøde”, ville ikke det gi ham noen form for beskyttelse. På grunn av sin status som politisk flyktning ble Rechenberg arrestert av politiet i Haugesund den 9. september 1940 og sendt til Møllergata 19 i Oslo hvor han satt i tre måneder. Rechenberg ble løslatt den 4. desember 1940, samme dag som Moritz Rabinowitz ble arrestert av Gestapo på gården Toftekalven på Halsnøy i Kvinnherad. Dette gav senere grobunn for ulike rykter om han. I et intervju med avisen Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945, fortalte han at han var litt i tvil om han skulle returnere til Haugesund etter krigen på grunn av ryktene som hadde gått om ham.
”- Jeg vet jo at det ble skumlet en del om meg som spion i begynnelsen av krigen – fordi jeg slapp ut igjen etter at jeg var tatt første gang og hadde sittet inne en tid. Min frihet varte ikke lenge, men lenge nok til å skape rykter.”

Etter at Rechenberg slapp ut fra arresten i Møllergata vendte han tilbake til Haugesund hvor han blant annet måtte arbeide som tolk på ulike anlegg for tyskerne. I et intervju i avisen Tidens Tegn i Kristiansund i 1970 fortalte Rechenberg at han gjennom sitt arbeid som tolk fikk adgang til å høre på nyhetene og på den måten samle opplysninger som han sendte videre til motstandsbevegelsen. I det samme intervjuet fortalte han også at han i aprildagene 1940 var med i den lokale motstandskampen, altså gruppen av frivillige soldater som sto under kommando av kaptein Ragnvald Westbøe (1897-1945).

Rechenberg var mer eller mindre en fri mann i Haugesund fram til oktober 1942. Den store massearrestasjonen av jøder over hele Norge fant sted natt til den 26. oktober 1942. I tillegg til Rechenberg ble også Hans Reichwald, svigersønnen til Moritz Rabinowitz, arrestert i Skånevik og brakt til Haugesund den 26. oktober. Dagen etter ble de sendt til Stavanger. Sammen med syv andre jøder fra Rogaland ble de transportert med tog til Vestfold og satt der i arrest på Berg interneringsleir. Den 26. november samme år ble Rechenberg sammen med 227 jødiske menn sendt med tog til Oslo hvor dampskipet ”Donau” lå og ventet. I tillegg til mennene fra Berg interneringsleir hadde norsk statspoliti også arrestert 305 jødiske kvinner og barn. Skipet med de 532 jødene ble sendt til Stettin på grensen mellom Tyskland og Polen. Her ble de lastet over i tog som tok dem til Auschwitz. 346 kvinner, barn og eldre ble sendt til gasskammer ved ankomst. Resten ble satt i slavearbeid. Bare ni av de som ble sendt med ”Donau” kom tilbake.

Flere mindre deportasjoner ble foretatt i slutten av 1942 og begynnelsen av 1943. Til sammen ble 772 norske jøder deportert for tilintetgjørelse i løpet av andre verdenskrig. Kun 34 vendte tilbake i live. En av disse var Georg Rechenberg.

Georg Rechenberg kom tilbake til Haugesund i begynnelsen av juli 1945. Han ble intervjuet i Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945. Han fortalte blant annet at han sammen med 51 andre frigitte fanger hadde fått bli med et amerikansk fly til Oslo, hvoretter han ble tatt hånd om av Røde Kors. Turen med fly var ikke planlagt, så det var ikke møtt fram noen velkomstkomite da de kom til Oslo.
”- Men det ble en ekstra spiss på mottakelsen likevel. Vi landet nemlig samtidig med at kronprins Olav var i ferd med å starte på sin tur til Trondheim. Kronprinsessen håndhilste på alle og ønsket oss hjertelig velkommen heim igjen.”

Etter noen uker i Oslo, dro Rechenberg tilbake til Haugesund hvor han før krigen hadde fått en del venner. Han var svært spent på hvordan byen så ut etter krigens herjinger. Intervjuet med Haugesunds-Pressen like etter hjemkomsten ble avsluttet slik:
”- Så kommer jeg til Haugesund og finner både byen hel og like tiltalende som før, og menneskene er like snille og elskverdige som de var den gang jeg ble sendt avgårde. Når en er ribbet for alt, og stadig har vanskelig for å forså om en virkelig lever, gjør det godt å finne et fristed som Haugesund og bli møtt av oppriktige velkomsthilsener.”

Rechenberg bodde i byen fram til 1961. I løpet av disse årene bodde han i området Øvregata-Tuhauggata, det vil si nesten samme sted som han bodde før krigen.

Ved siden av jobben i Fornøielsesparken åpnet han en liten butikk i Tuhauggata 11 hvor han solgte brukte bøker, malerier, lamper, lysestaker og lignende. Han jobbet for tivolidirektør Johan Basso (1886-1946) helt fram til og med 1954 da Fornøielsesparken ble flyttet til Flotmyr i anledning byens 100-årsjubileum.

En av de som husker Georg Rechenberg fra hans år i Haugesund er Odd Jansen. Rechenberg bodde nemlig i huset til hans foreldre i Øvregata 182.
– Georg var en barnekjær person og jeg husker godt at han gjorde tryllekunster for oss ungene som bodde i området rundt Tuhauggata-Øvregata, forteller Jansen og viser et bilde av Rechenberg mens han sitter ute i hagen en fin sommerdag i 1948.
– Bildet er en gave fra Georg da han flyttet fra huset vårt i 1949. Han flyttet ikke langt og vi hadde kontakt med ham i mange år, forteller Jansen.

georg1Her ser vi Georg Rechenberg etter krigen en sommerdag i hagen i Øvregata i Haugesund.

I den nevnte intervjuet med Tidens Tegn fortalte Rechenberg at da han kom tilbake til Haugesund i løpet av et halvt år la han på seg de 30 kiloene han mistet under fangenskapet. Det han hadde opplevd i fangenskap gav ham imidlertid uro i sinnet. Han fortalte blant annet at han ikke fikk sove om nettene. Så snart han lukket øynene, fikk han mareritt.

Det var ingen psykologer som tok seg av ham da han kom tilbake til Haugesund. Selv om han i det nevnte intervju med Haugesunds-Pressen i juli 1945 fortalte at han hadde gode venner i Haugesund, har ikke vennene vært der da han trengte hjelp.

I et intervju med medlemsbladet til Den norske israelsmisjonen i 1970 fortalte han at han holdt på å gå til grunne i byen han var så glad i.

”Jeg var full av hat til de kristne, for tyskerne var jo kristne! Jeg levde et liv i rennesteinen og livberget meg ved forskjellige småjobber. I 1952 var jeg kommet så langt ned at jeg var ferdig med dette livet. Men da var jeg beredt for Gud. Jeg åpnet for første gang Bibelen. I Skriften møtte jeg Jesus Kristus. Han frelste meg.”

Han kom med i et kristent trosmiljø i Haugesund fra 1952 og ble en personlig kristen. Fra 1959 ble han emissær/reisesekretær for Den Norske Israelsmisjon. I 1964 ble han knyttet til Israelmisjonen i Oslo og han flyttet visstnok til hovedstaden. I mange år reiste han rundt og forkynte Guds budskap samtidig som han fortalte om sine opplevelser i tysk fangenskap. På grunn av sviktende helse måtte han slutte som emissær fra 1969. Georg Rechenberg døde i Oslo den 1. juli 1973.

Rammeartikkel til Rechenberg
Beretning fra fange nummer 79.207
Den 14. januar 1946 ankom Georg Rechenberg byfogdkontoret i Haugesund med noen ark i hånden. Arkene inneholdt en kortfattet beretning om hans redselsfulle år i ulike tyske konsentrasjonsleirer. Her følger et redigert utdrag fra hans beretning som ble lest opp i Forhørsretten. Han gav også et stort intervju i Haugesunds-Pressen den 7. juli 1945. Ettersom både intervjuet i Haugesunds-Pressen og beretningen i Forhørsretten er gitt kort tid etter krigen, er det kildemateriell med stor troverdighet.

– Jeg ble for annen gang arrestert den 18. oktober 1942 i min leilighet i Haugesund og innsatt i fengsel der til min overføring til Stavanger den 27. oktober sammen med Hans Reichwald, svigersønn til herr Moritz Rabinowitz. I Stavanger fengsel ble det samlet alle jøder av omegn. Etter noen dager gikk så ferden til konsentrasjonsleiren Berg hvor allerede mange hundre jøder var innbrakt. Leiren var den gang under bygning, og vi ble underbrakt i to uferdige brakker, uten noe som helst innbo, lys eller varme. Først to uker senere ble det litt bedre med disse ting, men maten og behandlingen var forferdelig.

Natt til den 26. november ble vi sendt av gårde uten å få lov til å ta mer enn vi hadde på kroppen og et sett spiseredskaper. Forklaringen vi fikk var at de allierte hadde angrepet Sør-Norge og at vi derfor skulle evakueres. Så ble vi kjørt direkte til skipskaien i Oslo, brakt om bord i ”Donau” og sendt til Stettin. I Stettin puttet de oss i kuvogner. 50-60 mann sammen i hver vogn. Så fikk vi ett brød fordelt på tre personer. Deretter ble vognene stengt utenfra. Reisen til Auschwitz tok to døgn. Vi satt sammenpresset i de kalde og mørke dyrevogner, uten mat og drikke, uten stans og uten mulighet til å forrette våre nødvendigheter.

Auschwitzleiren ligger ganske i nærheten av selve byen Auschwitz 80 kilometer vest for Krakau og består av en hovedleir og mange sideleire. Tre kilometer fra Auschwitz ligger Birkenau med sine beryktede gasskamre og krematorier. Dette var første stasjon, og der plukket de ut kvinner og barn, gamle og syke, svake og arbeidsuføre. Med lastebiler ble de kjørt direkte i gasskamrene. Jeg hadde senere anledning til å overbevise meg personlig om denne fremgangsmåten, på grunn av de forskjellige verv jeg i løp av tiden hadde og som brakte meg i de forskjellige leire.

Vi som skulle få leve videre ble så ført til leiren Birkenau hvor de tok resten av våre eiendeler. Neste dag gikk ferden til Auschwitz, hvor vi ble avluset. Ordrett, for vi hadde ikke et eneste hår på kroppen. Der vi fikk utlevert filler til ha på kroppen, i stedet for våre gode klær. Vi ble innregistrert og fikk fangenummer innprentet på venstre underarm. Mitt nummer er 79207.

georg2Georg Rechenberg viser fram nummeret han hadde i fangeleiren

Etter en grufull dag og ditto natt ble vi sendt til arbeidsleiren Buna i Monowitz, som ligger syv kilometer fra Auschwitz. Buna skulle bli den største gummierstatningsfabrikk i Europa. Den hadde et areal av 45 kilometer og skulle bestå av 850 fabrikkbygninger av betong og stål. Her skulle det også bygges jernbane og autostradaer. Leiren ble allerede den gang kalt for en dødsleir og dette var ikke overdrevet. Vi fikk dårlig og lite mat, og vi ble utsatt for den forferdelige behandling. Det var pryl for en hver anledning. Den strenge kulden og den skrekkelige angsten for fremtiden gjorde livet uutholdelig og mange gikk allerede den gang til grunne. Ja, mange la hånd på seg selv. De gikk i det elektriske piggtrådgjerde eller sprang ut av rekkene for så å bli skutt under flukten.

De fleste av fangene døde snart, særlig av sykdommer som lungebetennelse, difteri, forfrysninger etc.

Jeg selv kom i mars måned 1943 tilbake til Auschwitz som pleier, sammen med den norske jøden Savosnik fra Trondheim, som var medisinerstudent.
Av de omtrent 40 eldre jøder som ble i Auschwitz for å gjøre lettere arbeid, traff vi bare 3 i livet. Alle andre døde et par måneder etter ankomsten.

Etter seks uker ble jeg sendt til sigøynerleiren som lå i Birkenau. Derfra ble jeg i begynnelsen av mai måned sendt til arbeidsleir Birkenau hvor jeg arbeidet dels som pleier og dels ved utekommandos som det traff seg.

Det er nødvendig å si litt mer om leiren i Birkenau for å forstå døden av 5-6 millioner mennesker. Birkenau var til å begynne med inndelt i to leire; en for menn og en for kvinner. Leirene besto delvis av murbygg, hestestaller og delvis av trebrakker, likeså hestestaller uten vinduer. Gjennom innlegging av treplanker i tre etasjer ble brakkene omgjort til beboelseshus. Det var trange ganger og enda trangere liggeplasser, uten mulighet til å sitte oppreist. Her ble uvaskede og sykelige mennesker stuet sammen. I brakker, som det skulle være 350 slaver, var det ofte over 800, ja over 1000. Denne sammenstuingen gjorde oppholdet til et helvete.

To brakker var omgjort til sykebrakker, men det var bare samlested for ubrukelige slaver (Muselmenn) for å sende dem i gasskamrene. Utenfor leiren lå der til denne tiden to krematorier med gassinnretning. Disse besto av et komplett innrettede baderom. I stedet for at det kom ut vann, kom det gass ovenfra. Hvert rom kunne ta 500 personer og det ble flittig benyttet. I slutten av 1944 var det fem slike krematorier i full drift. Dag og natt, året rundt ble det drept og brent.

Jernbanetog med 50-60 vogner fullproppet med mennesker i alle aldre og kjønn rullet inn dag og natt til stasjonen som hadde fått fem spor. Togene stoppet like ved krematoriene. Av hver transport, som var på 2.500-3.500 personer, ble 200-300 arbeidere plukket ut og sendt til arbeidsleirene. Alle andre ble ubarmhjertig gasset og brent. Ja, til og med levende ble de brent. Ettersom krematoriene hadde for liten forbrenningskapasitet, måtte vi grave tre store runde groper med en diameter på 30 meter. Asken og ubrente knokler ble brukt til flomregulering av Weichselfloden, eller til gjødsel for åkrene. Birkenauleiren var tenkt som et stor gjennomgansleir og det ble stadig bygget nye leire omkring. Når Tysklands hadde vunnet krigen, skulle Birkenau ha plass til 400.000-500.000 fanger. Allerede sommeren 1943 ble mannsleiren flyttet og hele det gamle området ble omgjort til kvinneleir.

De utvelgelser av ofre til gassen gikk for jøder helt åpenlyst for seg.
Omtrent hver tredje-fjerde søndag ettermiddag måtte alle jøder oppstille naken på appellplassen, og en kommisjon av tyske leger og SS-menn utsøkte så alle ”gassmodne”. At der gikk adskillige helt friske mennesker med må jeg straks omtale, bare for deres nese eller deres blikk i øynene ble ikke likt av tyskerne. Disse seleksjoner kan ha vært hver søndag, seks ganger på rad, ellers med tre måneders mellomrom.

Jeg hadde alle slags yrker. Jeg var pleier, vegarbeider, liktransportør, skriver, og drittfarer. Jeg hadde derfor anledning til å komme i alle andre leire. Jeg har sett millioner mennesker dø på alle måter, henging, skytning, sult, kulde, sykdommer, lus og ganske enkelt ved å bli slått i hjel. Jeg har selv gjennomgått nesten alt av det oven sagte. Det er et under som jeg ikke kan forklare, at jeg lever den dag i dag, og er såpass frisk i ånd og legeme.

Fra april 1944 arbeidet jeg som pleier i A-leiren (karanteneleiren). Vi fikk tilgang fra en annet leir av 2.600 tuberkulosesyke til likvidering. Deriblant var det tre nordmenn, arier, som jeg kunne ta meg av med de beskjedne middel jeg hadde til rådighet. Svak og utsultet som jeg selv var etter flekktyfusen var det forferdelig vanskelig å oppdrive ekstra mat, men jeg kunne da hjelpe til med å begynne med liggeplasser, ikke på stengulv som nettopp de skulle ligge og tepper og halmsekker, som nettopp de ikke skulle hatt. Alle tre har overlevd de tyske konsentrasjonsleire, og disse bærer også fangenummer tatovert på venstre underarm. Jeg vet bare ens navn og adresse, og han kan ja i tilfelle det er nødvendig gi opplysninger om de andre. Han heter Ernst Hagerup-Ellingsen, U. Stenkjellersmug 6a, Bergen. Ellingsen er brannkonstabel i hovedbrannstasjonen i Bergen og vi er fremdeles gode venner.

I oktober 1944 evakuerte en stor del av leiren til Vest- og Sør-Tyskland. Så var jeg tre uker i karantene i Oranienburg, noen dager i Sachsenhausen. Der traff jeg også mange nordmenn og der fikk jeg min første pakke. Inntil her var jeg sammen med jøden Wolfsberg fra Oslo, og så ble jeg sendt i et sideleir ved Dachau, leir XI ved Landsberg.

Denne leiren var til å begynne med et ren jødeleir, men senere kom evakuerte fanger fra alle kanter av Tyskland til oss. Livet var også der forferdelig, og først den 1. mai 1945 ble vi befridd av amerikanske tropper.

Den 9. juni 1945 kom jeg til Oslo med fly direkte fra Tyskland, altså ikke over Sverige. Blant mine medkamerater var den før nevnte Savosnik fra Trondheim. Vi traff hverandre etter befrielsen i et samleleir ved Starnbergsjøen i Bayern.

Etter min mening er alle norske jøder som ikke kom tilbake døde.

Haugesund 14 januar 1946
Georg Rechenberg (sign)